Bjørnson i full bredde

Av

EDVARD HOEM Villskapens år, Bjørnstjerne Bjørnson 1832-1875 Forlaget Oktober

DEL

Bjørnstjerne Bjørnson står fram i helfigur i Edvard Hoems nye verk, utrolig nok den første fullstendige biografien om nasjonalskalden og demokratiforkjemperen. Det er skrevet sidesterkt om dikterhøvdingen før, men bare som delbiografier.

Noe av grunnen er alt materialet som foreligger. Bjørnson var nordisk litteraturs mest aktive brevskriver, av den sorten som tenker med pennen. Dermed kan en biograf i alle fall periodevis følge mannen fra dag til dag. I tillegg kommer alt han skrev som avismann og et omfattende forfatterskap som delvis kan leses biografisk, det også.

Vi får et bilde av en rastløs sjel med en ustyrlig uttrykkstrang. Han vil dikte, men også være en politisk leder. I det offentlige som i den private korrespondansen virker det som om han skriver før han tenker. Radikal og utaktisk som han er, støter han stadig folk fra seg. Og Ibsen, som han så gjerne ville ha som venn og medarbeider, overser ham bare. Bjørnson elsket teateret, men forblir uforløst som dramatiker. Likevel blir det han som skaper gjennombruddet for det realistiske dramaet. På hjemmefronten var han en kjærlig, men ikke alltid like trofast ektemann og en fjern far.

Første bind slutter der mange lokale vil fatte interesse, med innflyttingen på Aulestad. Bjørnson var full av planer og forventninger, men blakk. Når en ser arkitekttegningene han hadde fått gjort, virker dette siste som et lykketreff. En pussighet i en ellers gjennomarbeidet bok er at Hoem synes å tro at Aulestad ligger i Vestre Gausdal!

Hoem står nemlig fram som en sindig reisefører inn i dette veldige landskapet. Her er alle steiner snudd, sammenhenger gjennomtenkt og ordene veid på gullvekt. Den stødige stilen, uten voldsomme utslag av noen art, står i en meningsfylt motsetning til den overspente dikteren som beskrives. At biografen av og til går inn i teksten, markerer et fornuftig forbehold om at dette er hans framstilling.

Men for en vanlig leser går det kanskje litt for adstadig framover. Framstillingen blir i overkant detaljert, også om sider ved livet som ikke umiddelbart virker viktige. Vel gjorde mannen utrolig mye, men det er ikke fritt at han for en del gjorde det samme mange ganger. Utviklingen i personligheten, diktningen og de politiske synspunktene kunne vært tydeligere poengtert. Men at dette, når bind to er vel i havn, blir et biografisk storverk, bør det ikke herske tvil om.

Artikkeltags