Tap i 1972. Tap i 1994. Tap i 2017?

Distrikts-Norge var en avgjørende politisk kraft for Norges nei til EEC i 1972. Slik det også gjentok seg i EU-avstemningen i 1994. Ser vi konturene av at distriktsmakt også vil og kan mobilisere i årets stortingsvalg?

Hallvard Grotli

politisk redaktør i GD

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

MØTER BYGDEMAKT: Høyre tapte i EU-voteringene både i 1972 og 1994. Nå ser Erna Solberg at hun må ta initiativ for at ikke Vidar Helgesens Høyre skal påføre partiet tap også i 2017.

MØTER BYGDEMAKT: Høyre tapte i EU-voteringene både i 1972 og 1994. Nå ser Erna Solberg at hun må ta initiativ for at ikke Vidar Helgesens Høyre skal påføre partiet tap også i 2017. (Foto: )

DEL

KOMMENTAR


Brede folkelige allianser sørget for at de som representerte «eliten» og sentralmakt fikk seg kraftige nesestyvere både i 1972 og i 1994. Slikt skulle egentlig ikke være mulig. Men i annerledeslandet Norge var det umulige likevel mulig.

Miljøer som pr. definisjon innfridde kriteriene for avmakt i et moderne samfunn, søkte sammen. De vant «slaget», men tapte likevel «krigen». EU-tilpasningene gikk sin gang etter begge voteringer.

Det har gått så bra i vårt samfunn at ingen for alvor vil reise spørsmål om norsk EU-medlemskap. Og EU på sin side har mer enn nok med å tøyle nasjonale motkrefter i respektive land.

Fremmedgjøring i egne land representerer politiske krefter som EUs eliter bare i beskjeden grad har tatt på alvor. Det gir nå mer uforutsigbare politiske konsekvenser – i land etter land.

Debatten om nasjonalstaters egenart, identitet og utvikling framstår som viktig å ha på plass, nettopp for å lykkes i internasjonale relasjoner og samarbeid.

«Ulvedebatten» i Norge følger på et vis sporene fra 1972 og 1994. Samtidig er det nettopp ulvens inntreden i samfunnsdebatten som gjør debatten annerledes fra før 1972 og 1994.

Ulven som del av norsk fauna var ikke-eksisterende. Hadde den vært til stede, kunne alliansene som vant like gjerne vært splittet og ført til svekket motkraft – kanskje også tap i folkeavstemningene.

Ulven dreier seg i dag om mer enn rovdyret. Den symboliserer nettopp mekanismer som rørte ved motkreftene i 1972 og 1994. Der det var viktige innslag fra Ap, Sp, SV, RV, KrF, noe fra Venstre, noe fra Frp. Miljøorganisasjoner var også sentralt med, sammen med bygdenæringer og fagbevegelse.

I dag splitter ulven gamle allierte. Store deler av miljøbevegelsen og SV, majoriteten i Venstre og nå også MDG har snudd ryggen til gamle forbundsfeller. I et makrobilde har mange av disse miljøene blitt forbundsfeller med det som tidligere ble oppfattet som elitemiljøers distanse til rurale verdier. Populært – og forenklet – omtalt som bygdeverdier.

I en samfunnspolitisk forståelse bidrar en isolert sett tydelig støtte til rovvilt som faunainnslag, at man ignorerer eller ser bort fra hva dette innslaget betyr for det mer generelle bygdelivet. Hva som er underordnet og hva som blir overordnet, er mekanismer som innebærer at tidligere allianser sprenges i filler.

Isolert sett kunne dette entydig ha betydd applaus fra miljøer knyttet til tidligere tiders «Ja»-sider. Motkreftene fra 1972 og 1994 forvitres og svekkes.

Den politiske debatten anno 2017 har likevel endret karakter fra 1972 og 1994. Det skyldes flere forhold. Særlig at Høyre har blitt et mer gjennomgående, bredt forankret parti i hele landet. Dernest at Høyre sitter i regjering.

Så mens miljøbevegelsen forlater det strategiske bygdeperspektivet vi tidligere har sett og går over på elitens side, er det Høyre som svinger pendelen den andre vegen.

Erna Solberg og tunge miljøer kan saktes leve med opprør i Hedmark Høyre og at ulv spiser sau. Men Høyre kan ikke leve med at partiets styringsgrunnlag blir truet gjennom å gi næring til et bygdeliv som oppadgående motmakt. Særlig når Ap, assistert av KrF, dels også Frp, sakte, men sikkert gir legitim forståelse og støtte til «motkreftene». Riktignok formelt omtalt som «Stortingets vilje».

I internasjonal målestokk er det interessant at norsk venstreside relatert til miljøbevegelsen, så tungt går inn på elitens side.

«Ulven» som fenomen kan følgelig komme til å rykke ved tilvante politiske posisjoner. Dypest sett dreier det seg om hvordan «svake grupper» likevel kan vinne økt makt fordi eliten ter seg uklokt.

Artikkeltags