Gårsdagens premiere på forestillingen «Mjøsikale går til filmen» åpner som et stjernespekket glitrende prisutdelingsgallashow. De nominerte skuespillerne åler seg ut av sine blanke limousiner, vinker verdensvant til den frammøtte fansen og smiler seg opp trappa i Kulturhuset Banken. Publikum får hele seansen på storskjerm, før de samme kjendisene dukker opp fra bak scenen. En genial åpning på en konsert med filmmusikk, strålende timet og funnet på. Her skal filmhistoriens beste kjærlighetssang, filmhistoriens mest anonyme birolleinnehaver og filmhistoriens beste skurkerolle hedres med The Mjøsikale filmmusic award.

Herfra og ut er denne konserten et sammenhengende stjerneshow, ellevilt, vittig og sprudlende. Mjøsikale synger med overbevisende sjarm og med så stor musikalsk lekenhet at ethvert kor må bli grønn av misunnelse. Det vet imidlertid enhver som driver med musikk: Det ligger uhyggelig mye arbeid bak så mye løssluppenhet. Denne konserten er planlagt og påbegynt allerede i sommer, etter enkelte filmklipp å dømme. Og når en nesten to timers konsert gjennomføres så fullstendig uten et eneste dødpunkt, da ligger det mange timers øvelse bak.

Hva er egentligen konsert og hva er et kor? Len deg tilbake og nyt, skriver koret i programmet. Glem hva er hva. Det er i alle fall sjelden du går på konsert og til de grader blir underholdt. Scenen med døvetolk i stumfilm var ubetalelig. Mjøsikale gir alt, så svetten renner, bokstavelig talt. De gjøgler og danser og har for lengst frigjort seg fra notearkene. Mjøsikale er like mye en gjøglertrupp og et underholdningsensemble som et kor.

Synger de rent? Guderne vet. Det er liksom ikke noe tema. Ikke her. Det blir jo mye på full guffe. Røverne i Mattisborgen sang ikke gullende rent, men det gjorde de vel ikke heller. Hvis en i det hele tatt skulle savne noe, så måtte det være noe for tårekanalene. Solisten i The Rose nærmet seg noe, likeså «Gabriellas sång» fra «Så som i himmelen,» med Wenche Degvold som solist. Dessuten Rolf Elvenæs som Johnny Cash fra «Walk the line». Han har jo en praktfull Johnny Cash-stemme. Ellers spiller koret først og fremst på den frodige humor og en imponerende kreativitet.

Koret har med seg et band bestående av Ola Dahl, Geir Ole Dahlen, Claus Knudsen og Erik Skogestad, som ga stødig akkompagnement til det meste. Det hendte akkompagnementet ble i sterkeste laget. Til tider var også lyden i mikrofonene litt skarp. Det er uvant å høre kor synge med mikrofoner, og i de første numrene gjorde dette at korklangen ble litt lite homogen. Men enten ble dette regulert, eller så ble det uvesentlig etter hvert som en lot seg besnære av all denne sjarmerende musikalske utfoldelsen.

Her var i det hele tatt mange gode rolleprestasjoner, i tillegg til prisvinnerne. Birthe Mørreaunet Selvaag og Kaj Storetvedt var vittige og proffe som konferansierende duo. Regien var dyktig. Den aller nydeligste stemmen hadde dirigenten sjøl, Inger Grini Skagsoset. Det fikk vi en ørliten prøve på i siste vers.