Kransen - vakker og visuell

Dramatisering: Tormod Skagestad/Arnulf Haga

Instruktør: Kristina Kjeldsberg

Koreograf: Anne Bryhn

Musikk: Kjetil Bjerkestrand

Med: Evy Kaseth Røsten, Paul Ottar Haga

Bjørn Skagestad, Lasse Kolsrud

Kikki Stormo, Raghild Olsen

Hildegunn Eggen og mer enn 70 amatører

Årets oppsetning av Kransen er en lys forestilling med mange vakre bilder og god rytme. Kristin er fra starten en leken, vill jentunge med stor livsappetitt. En jente som leker seg gjennom tilværelsen og som ikke har noen hast med å bli voksen. Det er mange sterke og tydelige personer blant rollefigurene. Lavrans (Bjørn Skagestad) har en mild, men overlegen autoritet og bærer den store fars-og formynderrollen flott frem. Fru Åshild blir varmt og sterkt tolket av Hildegunn Eggen. Når Kristin innledningsvis forteller henne om barndomsminnet med alvemøya, dukker et vakkert bilde med skogen opp, og vi blir hensatt til et annet sted.

Betroelsen kommer nær, bildet er spennende og skaper store forventninger. Og alvemøyen forfølger henne gjennom forestillingen, uttrykksfullt og vakkert danset av Ragnhild Olsen.

Kristin er et elsket barn, og en elsket kvinne, alle vil ha henne på sin måte, og Kristin er ikke moden til å forstå Arnes som kjærlighetserklæring når han skal reise ut i verden. Hun er som et lekent barn som smetter unna og ikke lar ting komme inn under huden. Arnes avskjed er også en fin scene, som fører til den dramatiske med Bentein presteson; den rene uskyld mot råskapen, som hun så vidt klarer seg unna. Handlingen er jo også så spekket med dramatikk, de to havner i krangel om Kristin og Bentein dreper Arne. Dette skjebnesvangre spillet rundt Kristin blir så levende i denne oppsetningen. Når hun skal reise til Oslo og Nonnesæter haster Erlend forbi på hest, som en rastløs og sterk påminnelse om at livet hennes snart skal bli drastisk forandret. Tilværelsen som nonne i Oslo fører med seg alt annet enn nonnetilværelse pleier. Disse motsetningene, dette spillet om og rundt hennes liv blir fint belyst. Simon Darre har en vanskelig rolle som blir fint tolket av Endre Skjåk.

Lasse Kolsrud er en troverdig munk som broder Edvin.

Musikken er virkningsfull og vakker, likeledes koreografien. Kikki Sørums Eline Ormsdatter er en sterkt og flott tegnet person. Paul Ottar Hagas Erlend Nikolaussøn rommer mange fasetter. Han gir også rollen en vakker troverdighet. Kostymene er flotte. Samspillet flyter fint og det er mange dyktige aktører. Hvis jeg skulle sette fingeren på noe er det at Kristins rolle av og til blir litt løpende og urolig. Kransen er en elegant og flott oppsetning.