- Ja, det er ganske rart at den musikken folk flest hører på, er den man hører minst om, sier Ragnhild Baardset, som nå gleder seg til sin femte dansefestival i Sel.

- Rart at det står så lite om dansebandmusikk i avisene. Vi som liker det, tar det jo på alvor og synes det er den triveligste musikken i verden, og vi er veldig mange.

Slik undrer hun seg, Ragnhild Baardset, vertinnen på Sjusjøtunet camping og caravan, og dermed stiller hun seg samme spørsmål som forsker Heidi Stavrum, stipendiat på Institutt ved Høgskolen i Bø.

Forsker på danseband

Stavrum er i gang med sin doktorgradsavhandling, som skal se nærmere på dansebandmiljøet i Norge.

- Til tross for at danseband er et utbredt fenomen, har dette ikke vært gjenstand for stor akademisk interesse, verken fra sosiologisk eller musikk- og kulturfaglig hold. Det kan skyldes flere ting, sier Stavrum.

- For det første blir kulturforskning oftest bestilt på oppdrag fra etablerte instanser som får offentlig støtte. Der faller dansebandmiljøet utenfor. For det andre er det gjerne slik at forskere ser på miljøer de sjøl er opptatt av. En gang var det jo ingen som forsket på rock og jazz, heller. Det kan nok være samme grunn som gjør at det er lite om danseband i mediene. Journalistene har gjerne en annen smak. Derfor har jeg tatt tak i dette, sier Stavrum, som allerede er i gang med å besøke dansefestivaler, intervjue danseband og også danseglade tilhengere:

- Det jeg opplever, er at det finnes sterke, etablerte myter rundt dansebandmiljøet. Utenfra blir det gjerne stemplet som harry og fyllerelatert. Dette er modent for å avkrefting. For det første virker dansebandmiljøet langt mer opptatt av «anstendighet» enn for eksempel countryfansen. Tekstene handler gjerne om idylliske gamle dager, om det gode livet på bygda eller om romantisk kjærlighet. Publikum sjøl oppgir at de drar på konserter for å danse og hygge seg. Fyll er ikke sentralt. Når det gjelder å kalle tilhengerne «harry», faller det på sin egen urimelighet. Her er det snakk om en enorm gruppe. Radioprogrammet «På dansefot» har opp mot fem hundre tusen lytter. Det er klart ikke alle kan settes i én bås. Nei, jeg sier heller som fansen gjerne sier sjøl: Danseband er musikken til vanlige folk, og det er mange, dét!

Klar for dansefestival

Ragnhild Baardseth er helt enig. Hun gjør seg nå klar til å ta med både samboeren Gunnar Haugen og bofsen Charlie på dansefestivalen i Sel for femte gang. Der braker det løs på tirsdag og varer uka ut.

- Vi opplever dansefestivaler som seriøse arrangementer. Det er hygge for voksne folk. Én gang dro vi på countryfestival, og jeg sier det rett ut: Dit drar vi aldri mer. Det var bare flatfyll. Til Sel reiser vi først og fremst fordi det er så sosialt. Vi er blitt kjent med mange som vi møter igjen hvert år. Forteltet er fullt hver kveld, ler hun.

Ragnhild innrømmer at hun er mer glad i swinge seg enn partneren, men det gjør ingenting.

- Musikken kan nytes, lell. Lasse Stefanz og Bjørns Orkester er mine favoritter; begge kommer i år. Vet du, både i fjor og året før har vi hatt besøk på campingen av musikere fra Bjørns orkester som har spilt for oss. Ikke rart vi koser oss! Hun bare fnyser av at folk stempler musikken som harry.

- Folk får mene hva de vil, men jeg kan anbefale at disse kritikerne tar seg en tur på festival og gir seg til å se og høre ordentlig. Kanskje de får en ny oppfatning. Vi gleder oss i hvert fall. Å ja, dette blir selve sommeren for meg!

Tirsdag er det duket for en ny omgang med Dansefestivalen i Sel. Dit kommer blant andre Ole Ivars, Dænsebændet, Scandinavia, Furulunds, Lasse Stefanz, Anne Nørdsti, Det Betales, PK & Dansefolket, Dalakopa og Aage Sogns gammeldansorkester.