Kyrre Rosenvinge misforsto datoen for første møte i Lillehammer Guttemusikk, og ble ingen tenorsaksofonist. Slik starter en livslang kjærlighetshistorie.

- End of story, sier Kyrre Rosenvinge. Han var så skuffet over å ha bommet på dagen for frammøte i Lillehammer Guttemusikk at han la hele sin musikerkarriere på hylla. Nå er et tysk skyttergravshorn fra andre verdenskrig hans eneste instrument, og det innbyr ikke særlig til musikalsk utfoldelse.

Men er det ikke slik den uslokkelige lidenskap blir til? Som et savn, et møte som aldri finner sted? Kyrre Rosenvinges intense forhold til jazzen og til tenorsaksofonister i særdeleshet, begynte kanskje her, med hans ikke tilnærming til en mulig tenorsaksofon i de tidlige barneårene.

Og mannens kjærlighet til jazzmusikk har ikke kjølnet med årene.

- Snarere tvert om, sier Kyrre Rosenvinge.

Det er noe forsiktig og nesten litt pertentlig over denne tilbakelente jazzelskeren, som en pussig kontrast til den livlige, utadvendte og improviserende musikken han digger med slik glød. Det er mulig at han utfolder seg så kreativt inne i sitt musikalske hode at det holder.

Går du inn på hjemmesiden hans, «Jazz fra Skoletorget», ser du imidlertid den andre siden av mannen. Her boltrer han seg i superlativer og frodige uttalelser, i plateanmeldelser og lange dyptfølte epistler om hvilken musikk han vil anbefale deg å lytte til. Kyrre Rosenvinge deler raust sine plater med venner og sine opplevelser med nettbrukerne. Han har endog laget to CD-er med egen yndlingsmusikk, som han presenterer med alle detaljer, med glimt av musikkhistorien og egne refleksjoner.

Slik beskriver han opplevelse av musikken:

- Man stopper liksom opp litt, man får frysninger på ryggen, håret reiser seg på armene, man svetter.

Sittende hjemme i sofaen er han blid, vennlig, imøtekommende, men ikke utleverende, snarere litt høytidelig avventende. Han sitter ikke ytterst på stolen og veiver med armene. Han ligger bakover i sofaen og minnes med en ettertenksom mine og et ørlite smil i munnviken. Han har skrevet på små lapper navn han gjerne vil ha med, folk som har sittet i styre og stell, og staver med stor tålmodighet navnene på sine yndlinger i jazzens verden. Her skal ikke snike seg inn noen feil, om han kan forhindre det.

Et ordensmenneske med støvfrie suvenir-nips i hyllene, system i platesamlingen og nesten klisterhjerne både på musikk og geografi. En samler, som bare mangler Julekurven av alle OL-pins. På egen plass på kjøkkenet står PC-en han fikk av sjefen da han gikk av med AFP, og som er hans daglige arbeidsredskap og kontakt med den store verden. Kyrre Rosenvinge er ikke bare på plass på kafeen på Rimi i Fåberggata hver formiddag. Han pleier også sitt omfattende world wide datanettverk med omsorg.

- Hvem hadde trodd at jeg skulle bli datafrik på mine gamle dager, sier han. Folk som kjenner ham synes kanskje ikke det er så rart, med hans sans for system og eksakte kunnskaper. Han fant seg et program i bladet Komputer og lærte seg sjøl. Nå er 70-åringen ganske avansert, etter hjemmesiden å dømme. Han har sine daglige timer ved PC-en og avslører med sin skriveglede at han en gang tenkte på å bli journalist.

Kyrre Rosenvinge er hva man kaller en ekte lillehamring, oppvokst i Mathiesens gate 7. Han er lillehamring i andre potens. Ikke bare er han herfra og bor et steinkast fra barndomshjemmet, han har også viet hele sitt engasjement til byens beste. Hva hadde Blue Note Jazzklubb vært uten Kyrre Rosenvinge? Hva hadde DølaJazz vært uten ham?

Det var Kyrre Rosenvinge og hans jazzkamerater som stiftet Blue Note Jazzklubb den 27. april 1960, etter et par år med uformelle jazzarrangement med gjettekonkurranser og lokale musikere i Bankrestauranten. Sansen for gjettekonkurranser har for øvrig holdt seg intakt. I dag inviterer han til Kyrres Jazzquiz i samarbeid med Jazznytt. Det skjer i Lillehammer Bryggeri og i Kyrres ånd, med lytteeksempler og vinnersjanse for andre med tilsvarende klisterhjerne som hans.

Etter endt økonomisk gymnas i Fredrikstad og Hamar og noen år i Oslo, som salgssekretær i Casco, de med lim og fugemasse, kom Kyrre Rosenvinge tilbake til hjembyen som distriktssjef for Oppland/Hedmark i det samme firmaet.

Dermed tok jazzmiljøet i Lillehammer atter en sving oppover.

De fleste har vel fått med seg hva som skjedde på kafeen på Bergsenghjørnet den dagen i 1977 da Kyrre Rosenvinge og Roger Ryberg over en kaffekopp lurte på hvorfor bare Molde, Kongsberg og Voss hadde jazzfestival. Den historien har gått i «alle kanaler» i høst i anledning 30-årsjubileet til DølaJazz, så vi tar en kortversjon:

Egentlig begynner det hele lenge før, kanskje så tidlig som da Kyrre Rosenvinge som 17-årig byssegutt gikk i land i New York og vandret alene opp Manhattan på jakt etter jazz, mens resten av mannskapet slo seg til i havnekneipene. Og hva fant han? Jo, der spilte Louis Armstrong All Stars på Basin Street Club og Errol Garner Trio på Birdland Jazzclub. 17-åringen var frelst.

Da han kom hjem, hadde foreldrene kjøpt radiokabinett. Kyrre fór ut og kjøpte sin første 78-plate i andre etasje over urmaker Mohn i Storgata, «Night and Day» med Benny Goodman and his Orchestra og «Tutti Frutti» med Elvis. Hvorfor den siste, lurer han litt på nå.

Blue Note Jazzklubb etablerte seg raskt som en av landets mest aktive.

- Vi kunne ringe til USA og invitere, og kjente jazzmusikere sa ja til å komme, sier Kyrre Rosenvinge. Klubben fikk et godt rykte. Entusiastene ville videre. De kontaktet Frode Thingnæs og Arild Andersen. De fikk med seg folk. Jørgen Damskau, som nå er leder i DølaJazz var blant dem. Torstein Rudi fikk snakket rundt politimester Victor Kongelstad, som ville stoppe nattjammen på Hotell Kronen. Politimesteren mente en jazzfestival, og særlig noe så suspekt som nattjam, var ungdom som satt på røde silkeputer, røkte hasj og digga jazz.

- Det kom to smågutter til nattjammen, minnes Kyrre Rosenvinge.

Det var Tore Brunborg med sin saksofon og Nils Petter Molvær med trompeten. De gikk visst på Toneheim folkehøgskole.

I år er ikke bare Arild Andersen, men også Tore Brunborg, tilbake.

- Kvalitetsmusikk, sier Kyrre. Det er hans oppsummering. Stappfulle konserter.

Det var starten.

Du ser ham under DølaJazz hvert år, på uforstyrrelig vandring mellom de ulike konsertene.

- Jeg får vel med rundt 75 prosent av konsertene, sier han, med sin sans for de eksakte tall.

I år er han mest gjest med gjennomgangspass. Det er 30-årsjubileum, og Kyrre Rosenvinge er ute av aktiv tjeneste, med unntak av denne jazzquizen. Nå tjenestegjør han som begeistret publikum. Han lyser som en sol og har til stadighet opplevd sitt livs konsert. For denne mannen kommer høydepunktene tett som hagl i rypejakta.

Hva setter han på når sjelen trenger påfyll?

Han nøler ikke. Henter fram Billie Holidays remastrete innspilling av John Greenes «Body and Soul», legger den i CD-spilleren og blir stående fullstendig urørlig. Lenge. Billie Holidays særegne stemme fyller stua, og vi tenker: Det var det. Nå er han tapt for denne verden.

Nei, han har ikke glemt oss helt. Han slår pliktskyldigst av musikken og vender tilbake til det vi kom for å høre om. Han er jo er ordentlig mann.

Og livet er mer enn musikk.

Årlige utenlandsreiser til europeiske storbyer med vennegjengen, for eksempel. Og whisky. Det er ikke det at Kyrre Rosenvinge drikker store mengder, men han dyrker detaljkunnskapen om produktet. På samme måte som han forbereder en utenlandstur med skikkelig forkunnskap. Sier hans venner, som samtidig hevder med et smil at mannen ikke bare er ganske allvitende, men også ganske påståelig. Men, føyer de til, han sjekker saken og kommer tilbake og medgir, om enn litt motvillig, at han tok feil. Hvis han gjorde det.

Han er også sportsinteressert, ser alle ishockeykampene og har vært aktivt med i mange ledd, under OL, under andre store arrangement. Etter 40 års pause har han begynt å trene.

En gang hadde nemlig Kyrre Rosenvinge en jækla spenst, for å sitere ham sjøl. Han hoppet 6,42 meter i lengde, med sats. Det er langt. Men han slo særlig til i stille lengde. Han forteller om en gang han satt på Grand Café i Oslo og drakk øl. Da kom senere turistsjef Bjarne Winther inn i full fart og ba ham så innstendig om å stille opp i lagmesterskap for Njål idrettslag. Han hadde sko og alt i bilen. Så Kyrre tømte ølglasset og ble med til Uranienborg skole.

- Jeg skjønte at her måtte jeg slå til en med kraftutfoldelse på første hopp, for kanskje hadde jeg ikke krefter til mer, sier Kyrre. Så han slo til, og vant.

Telefonen ringer tidlig torsdag morgen. Det er Kyrre Rosenvinge. Han har ligget våken og lurt på om han har sagt feil om hvor langt han hoppet i stille lengde. Han har lett i alle sine dokumenter, uten å finne noe.

- Skriv litt over tre meter, sier han.

- Det var vel mer?

- Så si litt over 3,30, sier han.

- Eller mellom 3,30 og 3,40.

Kyrre Rosenvinge sier ikke noe han ikke kan stå ved. Kan han ikke være eksakt, får han runde av.

Nå er han nyklipt til jazzfestivalen og stiller med godfoten.