Kristin Asbjørnsen ga seg selv oppholdstillatelse i følelser vi helst vil unnslippe. Der fant hun sangene om å briste, men også om det å bære, som er blitt hennes første selvskrevne soloalbum.

- Dette stadige fokuset på å finne en rask, effektiv bevegelse ut av alle former for sorg eller tap, det er ikke meg. Det er helt nødvendig å gå det som er vanskelig i møte. Å stå i følelsene sine. Det sier Kristin Asbjørnsen.

Kafémøte

På en døsig oslokafé en mandagsmorgen. Egentlig hadde hun ikke planlagt å komme med et soloalbum som skulle gjøre det nødvendig å snakke om sårbarhet før lunsj.

Nei, hadde ikke tilværelsen vært så sabla uforutsigbar, ville vi nok heller ha spurt Lillehammerjenta Kristin om en nyskrevet, lett og glad afropopplate. En slik produksjon har hun jo drømt om å lage lenge.

Eller vi kunne snakket om en oppfølger til den bejublede samlingen med afroamerikanske spirituals, ”Wayfaring stranger”, som solgte 45.000 plater bare i Norge. Men Kristin har latt begge disse prosjektene vente litt. For sangene til hennes første selvskrevne soloalbum, de kom av seg selv, de kom nå og de insisterte på å bli alt annet enn glad afropop.

Som hun sier selv:

- «The night shines like the day» er blitt et album med et stillferdig uttrykk. Et album som tematisk bærer avtrykk av sorg, lengsel, tap, tilhørighet og omdannelser. Et forhold tok slutt, men det var egentlig ikke i selve bruddet hun som låtskriver fant en kreativ åre. Det var i prosessene ved å oppleve at tilværelsen faller fra hverandre og alt lukker seg.

Les her hva GDs anmelder mener om platen: Fabelaktig

Nattfase

- Sangene vokste gradvis til i en fase av mitt liv med en sterk følelse av tap; jeg kaller det gjerne en nattfase. Sorgfølelser kommer jo ikke isolert. De åpner døren inn til andre tap og sorger; det blir som en personlig inngangsport til alt vi bærer med oss og gir tilgang til et sterkt nærvær i oss selv. Denne prosessen inspirerte meg sterkt, særlig tanken på hva som ikke brister, når alt annet brister. Hva er bærende i ens eget liv? Jeg leste forleden en setning; «vær ikke redd for mørket, for lyset hviler der». Dét oppsummerer mye av hva sangene er blitt. De er på sett og vis håpssanger fra et bristepunkt. Jeg kaller dem bæresanger.

Kristin smiler.

Smilefjes

Det er noe ved hennes vesen som gjør at hun, egentlig ganske utrolig, helt fint kan snakke om alt fra håp og tro til lys i mørket uten å likne Liv Ullmann eller Ari Behn det minste. Hun er for konsentrert på det kunstneriske i låtskriving. Og har et altfor åpent smilefjes under krøllene.

- Misforstå meg ikke. Jeg lager ikke musikk av egne hensyn til terapi. Møtet med dette å finne håp i mørket gav meg så lyst til å prøve å få til et vakkert album; både stillferdig og intenst. Jeg håper folk kan lytte til det med forskjellige sider av seg. Kanskje en håndsrekning til noen, men bare vakker musikk for andre. Håpet har uansett vært å skrive sanger som liksom skinner. Og sildrer.

Sildrende kvalitet

Kristin har hele tiden vært helt klar på at «The night shines like a day» skulle ha det hun kaller sildrende kvaliteter.

- Musikalsk har albumet røtter i arbeidet mitt med spirituals, samtidig er det klare linker til singer-songwritertradisjonen. Alt er likevel preget av at det nennsomt er arbeidet inn en fornemmelse av det lekne, bevegelige og frodige lydlandskapet fra vest-afrikansk musikk. Jeg måtte ha denne håpefulle sildringen i dialogen mellom tekstene og de enkle melodiene. Ja, jeg sier at den afrikanske musikken liksom «sildrer». Mange av sangene er blitt til i Mali; et land jeg stadig vender tilbake til for både av – og påkobling. De fantastiske artistene trekker meg dit. Du kan tro musikerne klødde seg i hodet når jeg kom på øving med en cd med malisk folkemusikk og sa at jeg ønsket en slik dimensjon. Men det har gått utrolig fint. Så kan hun også skryte av et sterkt team under ledelse av produsent Jostein Ansnes.

Samarbeid

Hennes langvarige samarbeid med Tord Gustavsen, som blant annet spiller piano på plata, bærer fortsatt frukter. Og hun fikk kranglet til seg en stemme fra andre siden av verden.

- Jeg hørte stemmen til sørafrikanske Sizwe Magwaza på en konsert i Tyskland. Da vi begynte produksjonen, tenkte jeg lenge på at jeg ønsket meg en spesiell røst sammen med min og husket Sizwe. Vi satte i gang for å få tak i ham. Det var vel eneste gangen jeg slo på stortromma; vi fikk ham fløyet til Trondheim ens ærend for å komme i studio. Og det var det verdt! Men er hun klar til å gi fra seg musikken nå?

- Å gi ut soloalbum med egne tekster er alltid sårbart. Jeg vil jo så gjerne at albumet skal bære seg selv, skape åpninger. For meg er det viktig at noen kan si at musikken min betyr noe for dem. Likevel dominerer en følelse av trygghet. Jeg føler en ømhet for sangene og er klar for å slippe dem. Jeg vil jo gi dem eget liv.