Så hette en av slagerne til søskenparet Børt Erik og Åse Thoresen. Men nå handler det om stavangerjenta Randi Tytingvåg.

Intet ubeskrevet blad for dem som følger med. Men med albumet «Red» satser hun tøffere enn tidligere. Og har fått det tyske selskapet Ozella Music i ryggen.

Tytingvåg (hun står øverst på lista mi over ennå ikke oppfylte ønsker til DølaJazz), er for så vidt for lengst etablert blant våre ypperste kvinnelige jazzvokalister av den nyere generasjonen.

Etter min mening er hun, ikke bare på grunn av «Red», også berettiget en plass blant de store ever. Porten til Ozella hjalp Moelvs Helge Lien å åpne. Resultatet er altså «Red», elleve særdeles melodiøse låter, som for en overveiende del Tytingvåg sjøl har skrevet og komponert.

I kunstløp gid det karakter for både innhold og utførelse. Hos denne anmelder finnes ikke tvil.

Vi som har fulgt Tytingvåg på platemarkedet, har for lengst skjønt at vi har å gjøre med en usedvanlig begavet kunstner, som ikke blir borte i mengden, men har sitt personlige uttrykk hun mer og mer frister et stort publikum til å ta del i. Hun henvender seg bredt.

Hun flørter og frir til oss, dog uten på noen måte å prostituere seg musikalsk. På «Red» har hun tonefølge av særdeles sterke musikere. Det er kanskje ikke så lett å plassere albumet sjangermessig; det er en av dets mange sterke sider.

Men hvis spellemannsjuryen klarer å omgå Randi Tytingvåg, vil jeg for evig og alltid mene at den er blind og døv.