Fredag kveld tar Festsalen i Kulturhuset i Banken imot Helge Lien Trio, og Helge Lien tar imot publikum.

- Jeg tror det blir en kjempefin konsert, sier han, og lover dynamikk og et musikalsk program med stort spenn.

- Jeg kjenner meg veldig trygg på konseptet vårt.

- Hva betyr det for deg å spille på DølaJazz?

- Veldig hyggelig å se Mjøsa. Selv om jeg har flyttet ut, er jeg fortsatt sterkt knyttet til innlandet. Ikke minst DølaJazz, som var en av mine første festivaljobber.

Ikke akkurat jazzbygda

Med seg til Lillehammer har Helge Lien Frode Berg på bass og Knut Aalefjær på trommer. - Hvordan blir man profesjonell jazzmusiker når man vokser opp i Moelv?

- Si det. Jeg har vel vært heldig som har spilt siden jeg var seks-sju år gammel; først alene, siden i band med kompiser. Og så hadde jeg flaks fordi James Dickinson bodde i Moelv da jeg var tenåring. Jeg var så heldig å møte ham. Han kom til å bety mye for meg, ikke bare gjennom å bli bedre til å spille piano. Før jeg møtte ham hadde jeg ikke hørt jazz. James spilte Oscar Peterson for meg. Det ble en sjokkartet opplevelse, i positiv forstand. Før hadde jeg bare spilt poplåter og sånt.

- Fra da ble det bare jazz?

- Nei, omgangen med jazz utviklet seg gradvis. Da jeg begynte på Stange videregående skole, kom jeg inn i et slags jazzmiljø - blant annet via Odd R. Antonsens storband. Siden ballet det på seg, og jeg var oppslukt. Siden ble det Norges musikkhøgskole i fire år. På den annen side; egentlig er jeg ingen rendyrket jazzmusiker.

Glad for å bli verdsatt

- Hvor mye er du selvlært, og hvor mye er du undervist?

- Selvlært, inntil jeg møtte James da jeg var 13-14 år. Men også hos ham fikk jeg holde mye på med mitt. På videregående hadde jeg et par år klassisk undervisning. Det var veldig viktig for meg for å bygge min musikalske grunnmur.

- Som de senere åra har gitt deg priser og heder i fleng; jeg behøver vel ikke gjenta hva kritikerne har skrevet?

- Jeg er veldig glad for oppmerksomheten. Forferdelig hyggelig at folk setter pris på det man holder på med. Det betyr mye for meg. Jeg har holdt på med mine greier i mange år, og derfor er det veldig tilfredsstillende å få så overveldende respons. Jeg ser muligheten til å nå lengre, sjøl om den indre motivasjonen hele tiden har vært hoveddrivkraften min.

- Det er få norske jazzmusikere forunt å leve av å spille?

- Også jeg må gjøre andre ting enn å skrive musikk og gi konserter. Jeg spiller i flere band og underviser.

Til London, drømmer og NY

- Hva slags planer har du de nærmeste månedene?

- I november skal vi ha konsert under London jazzfestival. Neste år ligger det an til en del jobber i Skandinavia, Luxembourg og Italia. Dessuten har jeg store ambisjoner om å gi ut enda ei plate.

- Hvor mye betyr det å turnere utenlands?

- Det er litt være og ikke være for å overleve som band. Norge er for lite. I Tyskland og andre land på kontinentet er det et kjempemarked. Og så er det selvfølgelig kjempestimulerende å møte andre type publikum og kulturer.

- Er det et sted du drømmer om å få lov å spille? - Skulle vært veldig morsomt å spille i USA, i New York spesielt. Vi har vært i Canada. De har andre referanser og en annen vinkel der enn her hjemme.

- Hvilke jazzpianister ser du spesielt opp til?

- Har lenge hatt et spesielt forhold til Keith Jarrets musikk. De senere åra har jeg oppdaget Bill Evans. John Taylor, Jon Balke, Bugge Wesseltoft, Jan Johansson, Audun Kleive og Jon Christensen er andre jeg setter stor pris på hva gjelder musikalitet som formfølelse.

Seks album

Helge Lien Trio er ti år i år, og har hittil gitt ut seks album. Som første nordiske ensemble ble bandet i 2002 lansert på japanske DIW, som er ett av verdens største plateselskaper. De har spilt på MaiJazz, Nattjazz og Moldejazz, og hatt konserter så langt borte som i Japan og Canada. I fjor ble det spellemannspris for albumet «Hello Troll». Fredag er det festspill på DølaJazz.