Der ligger et land mot den evige sne,

i revnene kun er det vårliv å se;

men havet går til med historiedønn,

og elsket er landet som mor av sønn.

Hun tok oss i fanget den gang vi var små,

og ga oss sin saga med billeder på.

Vi leste så øyet ble stort og vått;

da smilte den gamle og nikket blott.

Vi sprang ned til fjorden, vi stirrede mot

den aksegrå bauta, hvor gammel den sto;

hun sto der enn eldre, sa ingen ting;

men stensatte hauger lå rundt i ring.

Hun tok oss ved hånden, og følge hun gav

bort derfra til kirken så stille og lav,

hvor fedrene ydmykt har bøyet kne,

og mild'lig hun sae: Gjør I som de!

Hun strødde sin sne over fjellbratte li,

bød så sine gutter å stå dem på ski.

Hun knuste med stormhånd det Nordhavs speil,

bød så sine gutter å heise seil.

Hun satte de vakreste jenter i rad,

å følge vår idrett med smil og med kvad,

og selv satt hun høyt i sin sagastol

med måneskinnskåpen oppunder pol.

Da lød der et "fremad!" er "fremad!" ennu

på fedremål og med fedrenehu;

for frihet, for norskhet, for Norge hurra!

Og fjellene selv roper langt hurra.

Da løsnet begeistringens rullende fonn,

da døptes vi av hennes mektige ånd,

da sto over fjellet et syn i glød,

som siden oss maner inntil vår død.