Tenk deg Tor Jonsson og Alf Prøysen som hovedpersoner og de eneste tilstedeværende i reality-TV.

Da har du et eller annet som ligner veldig på Hedmark Teaters bestillingsverk «Pingviner i Sahara».

En fortelling om en deprimert gledesspreder og en oppegående sjølmorder. Jeg har stjålet akkurat det; det var en replikk i stykket. Denne anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven torsdag kveld.

«Pingviner i Sahara» spilles i Vågå kulturhus også søndag, før Lillehammers Nationaltheater-skuespiller Øystein Røger – for anledningen innleid av Hedmark Teater, i kompaniskap med kostelige Terje Strømdahl, og resten av staben, reiser videre til Vinstra for forestillinger tirsdag og onsdag.

Fredag 29. januar står Maihaugsalen på spilleplanen, før ensemblet forflytter seg til Hedmark og videre til Vest-Oppland. Turneen avsluttes i Moelv 21. Mars.

Bare ikke la det gå så lenge før du bestemmer deg for å tilbringe kvelden sammen med Tor Jonsson og Alf Prøysen, i de to nevnte skuespilleres skikkelser. De møttes visstnok aldri i levende live, de to innlandsforfatterne. Lennart Lidström, den begavede svensken som i flere tiår har turnert norsk teaterverden, arrangerer møtet som aldri fant sted. Det vil si, møtet foregår i en annen tid, en annen sfære. Vi vet ikke hvor og når. Det eneste vi vet, er at de er døde.

Så kanskje er møtestedet himmelen, helvete eller et sted midt mellom eller hinsides vår fantasi og tro. Der foretar de det som skal bli en offentlig sjelegranskning rundt livet, døden og kunsten.

Røger som Jonsson, Strømdahl som Prøysen. Ikke som karikaturer. Lidstrøm har frigjort dem fra dialektene og bare i bevisst utvalgte settinger latt dem få bruke henholdsvis hedmarks- og ottadalsspråk.

Innimellom lar han dem slippe til orde med ting de skrev, men da bare som innleste tekster over høyttaleranlegget. Apropos lyden; skuespillerne bruker ikke mikrofon, og må nok snakke enda høyere hvis de skal ha håp om at publikum skal høre hva de sier når de kommer til så store lokaler som Maihaugsalen.

Åpningen er under stjernehimmelen der Tor Jonsson hilser oss. Etter en stund forstår vi bedre det litt gåtefulle anslaget, strippet for krutt. Så forteller Prøysen det siste han husker før han havnet der han nå befinner seg, og Jonsson gjør likeså. Nesten to timer får vi dele med de to nevnte, mens de gråter og ler, fortviler og kjemper med seg selv og hverandre. Vegen er kort fra latteren til depresjonen, fra livsgnist til selvutslettelse.

Det hele akkompagnert av folkelig, burlesk og svart humor. Har du noen gang sett Tor Jonsson legge kabal og Alf Prøysen løse kryssord? Vel, du tror det ikke før du får se det.

Det er i scener som denne manusforfatter og regissør Lidstrøm viser hva han er laget av. Denne mannen luller oss ikke inn søvnen. Han utfordrer oss. Han provoserer sikkert både i Lom og på Rudshøgda og mange andre steder med.

Han lar de to forfatterne blotte seg, kle seg nakne for oss. Ikke bokstavelig da. Kostymene får de ha på seg forestillingen gjennom, inntil den kulminerer i en overraskende og riktig festlig dans.

Kanskje lurer du på hva som ligger i den metaforiske tittelen på stykket. Svaret får du ut i annen akt.

Teater Innlandet står i stampe. Hedmark Teater stevner ufortrødent fram. Jeg spør meg; hva er deres egentlige agenda alle de som i dager, uker og måneder har stått i nordenden av Mjøsa og hylt seg snart stumme fordi det finnes noen grådig dyktige teaterfolk litt lenger sør, og ennå ikke skjønner at det eneste gjennomført profesjonelle og mer enn oppegående scenekunstmiljøet i Innlandet, heter Hedmark Teater. Som med «Pingviner i Sahara» nok en gang viser hva som burde være den sjølskrevne grunnmuren i et nytt profesjonelt regionteater i Innlandet.