Etter responsen å dømme fikk publikum innfridd alle forventninger. Folk lo så tårene spratt både av barmfagre Gufrid (10 bar per patt), stuttbeinte Bendikk og de andre figurene til Bjørn Kleiven.

Eldar Vågan gjorde noe han er god til: Å spille gitar.

Rollebesetningen til Kleiven har etter hvert blitt ganske allsidig. Det samme kan strengt talt ikke sies om tekstene, som i stor grad er variasjoner over et tema. Dette er ikke feinsmeckerunderholdning, mer vømmølsunderbuksehumor, for å bruke Gufridterminologi.

Men det er gjennomført. Og det ER vanskelig å holde maska når Briggs A. Stratton blåser bort hentesveisen og ber folk tørke av seg på fitt ... unnskyld, føttene, før de entrer scenen. Gufrid trenger ikke engang åpne lebestifttruten før folk sitter krokbøyde i salen.

Til og med Eldar Vågan hadde problemer innimellom. Pianist Tor Welo så nesten litt sjokkert ut.

Forestillingen heter «Verre hell værst?». Og det kunne den fort ha blitt. Men i Eldar Vågan har Bjørn Kleiven funnet en lugn makker - og en eminent gitarist - som sørger for nødvendige hvileskjær undervegs (i den grad en kan kalle rockabilly for avslappende).

Ryktene sier at det er en romanse mellom de to (eller tafsing, som Gufrid sier det). Det er i alle fall ingen tvil om at paret har funnet tonen.

Gudene må vite hvor dette ender.