Den som skal på show med Mari Maurstad og Håkon Sveen kan gjerne stille med godt oppvarmede lattermuskler og godt vaskede ører. Her går det nemlig for seg!

Allerede i begynnelsen, i en herlig og lokal parodi på Peer Gynt, bølget latteren gjennom den nye salen i låven på Rudi, en sal som er pusset opp siden sist paret spilte show her. De unnlot ikke å ta sin del av æren for det!

Derfra og ut fløy småspydigheter - og litt større fornærmelser - i lav høyde og stor fart over scenen. Ingen av dem lot en eneste sjanse til å ta den andre gå fra seg, på en elegant måte, skal sies.

Men det var ikke bare småkjekling fra hver sin barkrakk, selv om dette var en situasjon som oppsto flere ganger. Innimellom fikk vi se elegant dans med Mari Maurstad og danselærer Jan Ivar, til Håkon Sveens lett misunnelige kommentarer, og vi fikk møte et par pussige karakterer.

Poeten i Sveens skikkelse, som sto for sjelfulle framføringer av egen mesterlig lyrikk, ble fulgt av humring fra salen ettersom tekstene beveget seg faretruende nær, men ikke egentlig over grensen for hva man kan sette ord på i det offentlige rom.

Senere fikk vi være med Mari Maurstad i hovedstaden da hun, i et forsøk på å bringe kultur til ungdommen, tok sine sønner med på teater.

Litt uheldig valg av stykke, og usedvanlig dårlig valg av forestilling ga en opplevelse i låven på Rudi som var ubetalelig: På forestillingen befant seg nemlig bare 11 tilskuere hvorav fire var Maurstad’er og de øvrige var en indisk familie. Der var det bare far som forsto den kjenslevare, nynorske teksten i stykket, og han sto for simultantolkning av de dype replikkene i stykket. Mari Maurstads framstilling av simultantolken, hans hissige kone og gråtende yngstebarn var utrolig morsom.

Utrolig repertoar av lydeffekter i Maurstad! Tyrolerturisten, som med stor innlevelse reflekterte litt over hvordan det kan føles å være tyrolermann på sykkel nedover alpene med litt for små Lederhosen, var også morsom, og hans litt hjelpeløse forsøk på jodling var sjarmerende. Og festlig ble det da Mari Maurstad entret scenen og jodlet upåklagelig rent og vakkert.

Så tok Mari Maurstad oss med inn i Ibsens verden, med flere mulige moderne tolkninger av Noras sorti. Det ga oss litt å tenke på, ja. Mulighetene var mange! Hjalmars betraktninger over tingenes tvilsomme tilstand høstet mange og store latterkuler, som så mange andre innslag. En veldig variert forestilling, preget av stor fart på ord fra scenen og mye latter fra salen.