Dette er en smertefull bok å lese. For oss mediebrukere som fortsatt har Sarajevo i minnet nå 13 år etter at den fire år lange beleiringen endelig tok slutt, er den vond. For de mange bosniere her i landet og overalt ellers som slapp ut med livet i behold, må den være gjenopplevende forferdelig.

Den unge, canadiske forfatteren har skrevet en roman om tre oppdiktede personer i den bosniske hovedstaden i en tilværelse preget av mat- og vannmangel, men først og fremst under et sammenhengende, livsfarlig press av granatnedslag og snikskyttere fra åsene omkring. Fortellingen veksler mellom disse tre: to menn som kjemper for å opprettholde et slags dagligliv – og samtidig prøver å beholde menneskeverdet midt i ødeleggelsene. Den tredje er Pilen, en ung kvinne som med skarpskyttergeværet forsvarer byen på sitt vis.

Den grusomme virkeligheten var at 10.000 mennesker ble drept og 56.000 såret, og hvert fjerde hus betydelig skadd i en by på Oslos størrelse på grunn av gjennomsnittlig 329 granattreff per dag i denne lengste beleiringen i moderne krigshistorie. Den stillfarende, nøkterne fiksjonen er så nær opptil dette som jeg vil tro det er mulig å få den. Selv hendelsen som Galloway lar stå i et slags sentrum, er sann: Cellisten som uten hensyn til snikskytterne setter seg foran sitt ødelagte hus og spiller Albinonis Adagio 22 dager på rad, til minne om de 22 mennesker i brødkøen som ble drept av en granat akkurat der.

Boka er så rik på menneskelig innhold at et kort resymé blir meningsløst. Men likevel: Fortvilelsen over å oppleve den byen man er glad i og levde et vanlig, godt liv i, bli til et helvete der sprangene over gaten for å lure snikskytteren oppe i åsen er dagligdags. Den uforstående undringen, mer enn hatet, over den dyriske drapsmentaliteten hos dem der oppe. Forakten overfor profitørene som midt i nøden suger penger ut av sine medborgere. Håpet, men mest oppgittheten over omverdenen som svikter. Fortvilelsen over at «er du ikke med oss, så er du mot oss-mentaliteten» tar overhånd blant forsvarerne.