Overskriften har mening: Arne Ruste er debutant i den forstand at han tidligere – gjennom et snart 70 år langt liv (opprinnelig fra Sel og oppvokst i Vardal) – har beskjeftiget seg med ord. Som lyriker, oversetter og forlagsmann. Men «Piken i bakspeilet» er hans første roman. Og modnet, i dobbelt forstand: Dette er en mann som åpenbart har levd et liv med innhold, som evner å reflektere over det med ettertenksom klokskap, og som forstår å bruke det, slik han gjør her, til glede for andre. Modnet også fordi Ruste har en språkets kontroll, og overrisler sin leser med små gullkorn. Nesten på hver side finner jeg formuleringer med originalitetens karat-stempel, som beskrivende bilder, ofte impresjonistisk i formen, iblant som metaforer. Han har poetens ordrikdom og presisjonsbehov, og med store kunnskaper på en rekke felt som han gjerne fletter inn. Meddelelsestrangen er iblant så sterk at han vipper over i det akademiske og nesten forelesningsaktige.

Piken fra tittelen er uinteressant, men hun er symbolet på og representanten for alle de andre – mange – kvinnene i den anonyme, men slett ikke personlighetsløse hovedpersonens liv. Med Henrik Wergeland som fortids«guide» kjører og går han på sin planløse ferd gjennom Oslo i sann nåtid, på veg mot et møte vi forstår blir trist. Men hele vegen dukker hans tidligere liv opp i nær sagt utallige brokker, og på en lang rekke usammenhengende tidsnivåer. Fra barndom, gymnastid og studentperioden, fra reiser i yngre år i Europa og Afrika, fra tidlige og sene arbeidssituasjoner. Tidssprangene kan være krevende: Man skal lese konsentrert for ikke å falle av lasset, men får desto mer igjen for å følge med på ferden, som hele tiden fylles med historier om mennesker som betydde noe: Venner, men mest og viktigst om kvinner. Dette er en godt voksen manns fortelling. Fag, karriere og andre deler av livet danner bakteppet for hovedmotivet: hans forhold til det annet kjønn. Naturligvis spiller erotikken en stor rolle, men «Piken i bakspeilet» er likevel svært langt fra å være en macho-bok, nysgjerrig, åpen og følelsesladet som den er.

Det er å håpe at Arne Ruste har flere historier å fortelle.