Om du ikke har lest «Nattsvermeren», har du kanskje sett filmene om Hannibal Lecter. John Connolly lar en Philip Marlowe-slektning være vår guide gjennom jakten på Nattsvermerens «fetter» - Streiferen.

Det er ikke bare spennende; det er forrykende.

Mange av oss som har vært borti Hannibal Lecter gjennom bok og film, synes kanskje det var ekkelt. Litt ufyselig er også Connollys roman. Men den er likevel fascinerende fordi den er fortalt i førsteperson og med veldig mange snertne beskrivelser.

Jeg-personen er den tidligere politimannen, nå private etterforskeren Charlie «Bird Parker, navnebror til den legendariske jazzsaksofonisten. Det er gjennom hans opplevelser og jakten på sannheten om de etter hvert flertallige bestialske henrettelsene, vi sakte og møysommelig nærmer oss både gjerningsmann og motiv.

Historien og språket er intenst og medrivende.

La meg sitere (s. 77): «Mitt neste besøk var hos DeVries varemagasin, Personalansvarlig kalte seg for Menneskelig ressursleder, og som alle andre personalansvarlige verden over var han den minst menneskelige personen du noensinne har møtt. Da jeg satt overfor ham, var det vanskelig ikke å føle at alle som gladelig ser på individer som ressurser, på samme måte som olje, mursteiner og kanarifugler i kullminer, aldri burde hatt noe med mennesker å gjøre. Med andre ord, Timothy Cary var en førsteklasses pikk fra toppen av det fargede håret til spissen av de håndsydde lærskoene».

Slik flyter språket. Fortellingen går i en særdeles sjarmerende prosa. Vi kommer veldig nært fordi Parker blir vår følgesvenn. En grovkornet mann som allerede innledningsvis og før han aner nevneverdig om Streiferen, opplever at denne sannsynligvis psykopatiske lystseriemorderen er komme ham helt inn på livet. For siden å leke katt og mus med ham.

Etterforskningen er ikke ufarlig; Vår mann, Parker, og etter hvert også medhjelpere, kommer borti mange personer de færreste av oss ville ønske befatning med. Mellom sine skildringer raljerer forfatteren med samfunnet (det amerikanske) og filosoferer blant annet rundt årsaken til at ingen land har så mange seriemordere.

Det vesle forlaget Vendetta har virkelig gjort et kupp med denne utgivelsen. Men oversettelsen kunne trengt en ekstra omgang korrektur. Det skjemmer også når oversetteren ikke vet forskjellen på svake og sterke verb, har flere å/og-feil, bøyer verbet slåss galt, skriver forhåndsregel i stedet for forholdsregel og sjefsmekaniker når det heter sjefmekaniker. Og ikke ser forskjellen på sliten og slitt.