Da Hans Olav Lahlum krimdebuterte med «Menneskefluene» i 2010, skrev jeg at han burde få Rivertonprisen. Etter den lille nedturen med oppfølgeren «Satelittmenneskene», er han med årets «Katalysatormordet» nesten tilbake på høyden.

Dette er tredje (men forhåpentligvis ikke siste) bind i serien om etterforskeren Kolbjørn Kristiansen, med oppnavnet K2 og hans unge, funksjonshemmede venninne og hemmelige mentor Patricia. «Katalysatormordet» har mange referanser til de to foregående fortellingene, men det er ingen betingelse at man har lest dem for å kunne glede seg over treeren. Mysteriene er uavhengige av hverandre, omtrent som i Sjöwall & Wahlöös ti romaner om Martin Beck. Tråden mellom dem går først og fremst på utviklingen i tid, og at enkelte karakterer går igjen. I første rekke, men ikke bare K2 og Patricia.

Handlingen utspiller seg rundt 1970, med et forspill tilbake i 1968. Perioden kjenner Lahlum godt. Han besitter svært gode historiske kunnskaper, og detaljene er tidsriktige. Det gjenspeiles i skildringen av det politiske klimaet. Hovedaktørene i mysteriet er en liten klikk unge politiske mennesker på ytre venstre fløy. I 1968 blir gruppens leder borte sporløst under en hyttetur i Valdres. To år senere blir ei av jentene skutt mens hun løper etter trikken i Oslo. Samtidig dukker det i etterforskningen opp en kameratgjeng gammelnazister. Foruten 2. verdenskrig er den kalde krigens holdninger og polarisering et kledelig bakteppe for handlingen. Med Kolbjørn Kristiansen midt oppe i en sak det er vanskelig å trenge gjennom.

Riktig nok kom jeg over et par tilfeller av slett politiarbeid, som jeg ikke tror har vært tilsiktet fra forfatterens side. Det tar Lahlum igjen på fortellerstilen. Han skriver i klassisk kriminalromanstil, mer likt Thorolf Elster enn Jo Nesbø. Bare at han er enda morsommere og på mange måter har skapt sin egen stil, sitt eget uttrykk. Det er nesten så vi lesere får være med i handlingen. Jeg vet ikke om det er noe som heter publikumsvennlig i kriminallitteraturen. Men betegnelsen kan godt brukes om Lahlum og «Katalysatormordet». Her er stadige vendepunkt og handlingsskiftninger. Vi som husker 1970 vil dessuten humre når vi leser om statsminister Peder Borgen og Arbeiderpartiets leder Trond Bratten og hans dominerende kone Ragna. Ellers er skildringene av det indre livet i overvåkingstjenesten kostelig.

Lahlum har tidligere skrytt av lesekorpset sitt. Etter at jeg i fjor ba ham sparke hele gjengen, vet jeg ikke om han har strammet dem opp. Uansett ikke tilstrekkelig. Inflasjon i bruk av ofte unødvendige småord, forringer en ellers sober prosa. I avisa har vi ikke lenger korrekturleser. Hvis Lahlum fortsatt har det, burde vedkommende ha vært mer våken under gjennomlesningen.