Verken tittel eller omslag selger av seg sjøl. Men begge vekker nysgjerrighet. Jeg er glad det siste vant.

Terje Holtet Larsens nyeste roman lå liksom henslengt i bunken av vårens nye på den skjønnlitterære fronten. Jeg bladde og kikket; jeg trengte en ny roman inn i den regntunge maivåren. Og nærmest ved en tilfeldighet landet pekefingeren på det sorte omslaget med hvit skrift.

Tenk å kalle en roman «Dilettanten», tenkte jeg. Et ord – et begrep – med noe nærmest utelukkende negativt ved seg. En fortelling om en dilettant, en slik allmennheten forakter, mange uten å kjenne betegnelsens faktiske betydning. I boka forklarer forfatteren dette og en rekke andre betegnelser og begreper han serverer oss. Og hva gjelder tittelordet, så er det ifølge forklaringen ikke kun det foraktfulle, det negative det betyr. En dilettant er egentlig en person som vier seg til kunsten for fornøyelses skyld. Selv om forfatteren skynder seg å legge til at det også ofte er brukt for å karakterisere personer som gir seg ut for å ha greie på noe de objektivt ikke har greie på.

Hva handler så «Dilettanten» om? Det er jeg-personen som forteller hele historien. Mye hører fortiden til, den ikke veldig fjerne fortiden. Det finnes også en nåtid. Det er der jeg-personen, som altså er dilettant, befinner seg. Han er endog medlem i en klubb som heter The Dandy Dilettants.

Jeg personen er en mann ved navn Oskar Muri. Muri heter ikke egentlig Muri; han har byttet navn, ja i realiteten identitet. Det som fortelles er egentlig Muris nedtegnelse av sitt liv, hans oppvekst og hans inntreden i voksenverden. En gjennomført opplevelse av å være uønsket; foreldre som kanskje ikke er psykopater?(de er ikke voldelige), men deres kjærlighet for jeg-personen som eldstesønn er av et særdeles besynderlig slag. Det kan ikke kalles kjærlighet i den mer allmenne fortolkningen av begrepet, i alle fall.

Faren er en mann av få ord; sønnen lærer seg å aldri si eller gjøre noe som provoserer ham. Faren er egentlig en oppkomling som har kommet lettvint til det høyere sosiale lag som hans kone tilhører. Hans kone, altså Muris mor, er like besynderlig som sin mann, om enn på en noe annen måte. Det er hennes søster, altså jeg-personens tante, som blir den reelle moren. Men også hun får seg til å gjøre besynderlige ting. Når hun attpåtil og av uviss grunn fabrikkere en alvorlig løgn mot nevøen, får det alvorlige konsekvenser for hovedpersonen.

Det er gjennom oppvekst og oppdragelse Muri har kommet til det punktet at han vil glemmes fullstendig. Han betrakter seg som en overflødig person, helt uten verdi. Derfor bestemmer han seg for å gå inn bak glemselens slør.

Terje Holtet Larsen fører en mer enn sober prosa. Min beskrivelse av historien kan kanskje høres litt kjedelig ut. Men det er den ikke, fordi det hele er så usedvanlig elegant fortalt. Ikke bare språket, men den indre dynamikken. Her er en sjelden nerve som hekter leserne på koken.