Hun har stemme, hun har musikalsk teft, hun er allsidig og hun sjarmerer. Unge og begavede Hilde Marie Kjersem har et voldsomt potensial.

Mitt spørsmål er om hun utnytter det, eller riktigere om hun bruker sine evner «riktig». Første del av lørdagens dølajazzkonsert på Blåmann var om ikke akkurat kjedelig, en smule ensporet.

Etter hvert ble det over timelange programmet mer variert. Kjersem hadde med seg seks musikere og åpnet med vare og stemningsfulle toner i en komposisjon som bygde seg opp lik et høyhus som blir reist fra grunnmur til tårn.

Etter hvert lekte bandet seg mer og mer med elektrotoner, men innimellom synes jeg det ble vel mye lek. Det er rett og slett ikke alle støtvise og skarpe lyder over desibelgrensen som egner seg for gamle ører.

Så hvorfor ikke være noe mer avdempet?

Hilde Marie Kjersem har en eventyrlig sangstemme. Men når det instrumentale i enkelte sekvenser overdøvet det vokale og gjorde det umulig å oppfatte hva hun sang om, syntes jeg det ble for mye støy. Kanskje burde den sjarmerende jenta av og til evaluere balansen mellom det vokale og instrumentale.

For det er vel ikke noe i vegen med tekstene, akkurat. Med menyen septetten denne gang serverte, var det unødvendig å pøse på med sånt trøkk. Da trivdes jeg bedre under de vare og mer stemningsfulle komposisjonene og de mer inkluderende partiene, der Kjersem ga seg hen til egen stemme, til sitt el-klaver og sitt strengeinstrument.

Om det skal kalles jazz, vet jeg egentlig ikke. Jeg tror nok flere enn meg ville plassere musikken mer i pop- og rocktradisjonen, tross de innimellom fiffige elektropartiene. Ingen ting å si på den tekniske kvaliteten.

Kjersem hadde rundt seg en mer enn solid besetning: Christer Knutsen på piano, Jørgen Munkeby på synthsax, Magne Vestrum på Bass, Peder Kjelsby på trommer, Sjur Miljeteig på trompet og Hedvig Moldestad Thomassen på gitar. Habile musikere som sammen kan glede oss enda mer enn de gjorde lørdag.