Etter et lavmælt «god afton» fra bassist Jormin, smøg instrumentene seg liksom inn i konserten, ett etter ett. Bass, perkusjon, flygel og til slutt saksofonen med late night evening-stemning tidlig på fredagskvelden. Fire musikere fra tre land og med et aldersspenn fra 36 (Strønen) til 66 (Taylor).

Stille åpning i gult og blått lys. Storsalen i Banken var langt fra fullsatt, nærmere en fjerdedels full. Men det gjorde ikke så mye. Kan hende fikk flere av dem i salen årets største Dølajazz-opplevelse allerede i går kveld.

Etter at han som det rene sax-vidunderbarnet dukket fram med supergruppa Masqualero allerede i 1982, har Tore Brunborg vært en av de fremste innen norsk jazz - både som gruppeleder og i andre sammenhenger. Kvartetten med Taylor, Jormin og Strønen er på mange måter ei gruppe med fire solister som behersker alle nyansene på de respektive instrument. Besetningen så dagens lys i sommer.

Det intuitive samspillet de viste under konserten fredag kveld tyder på at de ikke er «utspilt». Etter den stemningsfulle åpningen, begynte det å ta av under andre nummer, Brunborgs «Blissful ignorance». Ut fra et underliggende riff bygde musikerne opp stykket som stiger og synker i lange bølger, med vekslende instrument i front.

Egentlig er det feil å framheve noen av de eksellente musikerne. John Taylor på fortjener likevel ekstra omtale. Så er også den erfarne pianisten og komponisten fra Manchester regnet som en av Europas fremste i bransjen. I hans enestående spillestil er det innslag fra mange jazzretninger, men det er også tydelig å høre klassiske element, fra Ravel til Gershwin og videre - rapsodi i blått. Brunborg selv ser ut til å være i sitt eget drømmeland når tonene svever fra saksofonen og venstre taktfoten går. Strønen bruker begge endene på slagredskapen og lager perfeksjonistisk lyd på det meste som kan slås på.

Jormin får fotsidfela til å høres ut som alt fra bratsj til bukkehorn og kjellerbass, et utrolig nyanserikt spill fra svensken - som også lot til å ha humoristisk sans. Det ble en konsert med stor spennvidde og høy horisont - fra det sarte og så vidt hørbare til viltert ensemblespill - relativt melodisk og tilgjengelig også for folk som gjør annen enn å høre på jazz. - Tusen tack för att ni kom, sa en blid Anders Jormin før siste ordinære nummer. - Takk det samme, sier nå jeg.