«Stellas verden» er en liten, stor perle av en film om ei jente så vidt i starten på puberteten. Året er 1977. 11-åringen med arbeiderklassebakgrunn er tilflytter i Paris og ny elev på en prestisjetung skole.

Foreldrene hennes driver ei kneipe med tilhørende pensjonat ovenpå. Der bor alkoholikere, arbeidsløse og kriminelle på det offentliges regning. Huset drives nærmest som et hospits for mennesker som er kommet skjevt ut.

Mesteparten av døgnet tilbringer beboerne og folk fra gata i kafeen og baren, der innehaverne (Stellas foreldre) pleier et nært sosialt og svirebroraktig forhold til klientellet.

Moren og den alltid røykende faren er snille, men har ikke tid for datteren, og gir heller ikke Stella den omsorgen barn skal og bør få.

Jentungen er for en stor del overlatt til seg selv eller til stede som inventar i den røykfylte baren og kafeen, der hun ser drikkingen, registrerer kranglingen og sjøl må ta ansvar for når det er på tide å gå og legge seg.

Ganske fort blir hun en faglig «sinke» i klassen. Besvarelsene hennes er katastrofale, og karakterene elendige. Hun er også på kant med medelever. Med unntak av jødiske Gladys har hun ingen venninner. Men gjennom Gladys oppdager hun at verden er mer enn foreldrenes kneipe og livet på skolen.

Fortellingen er munter, men også vemodig. Den er livfull, men like fullt trist og opprørende. En film som tar barnets parti og der synsvinkelen er jentas, ikke de voksnes.

Bruken av bevegelig kamera forsterker det dokumentariske preget. Det gjør også tvers gjennom fabelaktige skuespillerprestasjoner. Som oppvekstskildring er «Stellas verden» en av de sterkeste, beste og mest engasjerende spillefilmer jeg har sett.