Vi er mange som fortsatt savner guttene som spilte Olsenbanden jr. fra starten. At etterkommerne (jeg husker ikke om det er tredje eller fjerde generasjon Egon, Benny og Kjell vi møter i «Mestertyvens skatt») ikke har nådd helt opp, gjør likevel ikke så veldig mye, så lenge Olsenbanden jr. fadder, regissør og manusforfatter Arne Lindtner Næss, bobler av ideer. Årets film er en av de beste, om ikke den beste, Olsenbanden junior så langt.

Det er for ideen, kreativiteten og humoren jeg gir filmen fem på terningen. For egentlig har jeg ikke humret og ledd så mye av Olsenbanden jr. før, som jeg gjorde under jakten på den hemmelige skatten. Ikke først og fremst av Egon, Benny og Kjell, mer av overpolitibetjent Hermansen og underpolitibetjent Holm. Men mest av alle de rare hendelsene som regissøren har krydret filmen med. Som den merkelige bussturen til Fredrikstad, Kjells befatning med pølser, den rare bestefar Eugen Olsen og nyheten om at Ole Høiland er Egons tipptipptipptipptippoldefar. Ikke visste jeg at kjeltringstrekene gikk så mange generasjoner tilbake. Men da skjønner vi filmens tittel. Ole Høiland er jo like legendarisk som Gjest Baardsen.

Men hva har det med handlingen å gjøre at Egon slekter på ham? Jo, gutten får vite at han har en bestefar på et gamlehjem i Fredrikstad. Han reiser dit og blir av bestefaren fortalt om en skatt som er rester av formuen Ole Høyland stjal fra Norges Bank i 1835. Den skatten skal han hjelpe bestefaren å finne.

Men det er også andre som vil ha kloa i pengene, nemlig barnehjemsbestyreren på Lykkebo, der Egon bor, og styreren på aldershjemmet der Eugen Olsen bor.

Egon må først komme seg fra Oslo til Fredrikstad, deretter finne bestefaren, så få ham ut av klørne til de to bandittene, deretter lokalisere skatten og så forhindre at politiet og rivalene kommer først.

Hyppige temposkift, gode locations, et bra plott med mange fiffige detaljer og selvfølgelig komikk så det holder i en uforglemmelig skattejakt.

Så lenge Arne Lindtner Næss gidder og ikke taper seg fra film til film, tåler vi gjerne enda en «Olsenbanden jr.» eller fem. We´ll meet again ...?