Orker vi en film til om Nelson Mandela, Robben Island, Sør-Afrika og apartheidregimets fall?

Mange vil nok nøle før de hiver på seg jakka for å se «Invictus», men de kommer til å småløpe hjem for å fortelle om hva de har sett. Dette er film på høyt plan, selv om det kan bli i overkant mye rugby for noen hver.

Saken er den, at denne filmen handler om en bitte liten del av Mandelas første år som president etter apartheid. Saken er tilsynelatende så bitte liten at den kunne vært fortalt på et kvarter. Men alle vet at store ting bygges fra bunnen av, med det en har for hånden.

Mandela hadde et av verdens skrøpeligste rugbylag for hånden, hatet av de svarte fordi rugby var de hvites sport. Støttet av de hvite fordi Springbok-laget var det siste de var sikre på var deres.

Mandela sier ikke mye i filmen. Scenene er korte, presise. Hvert eneste ord er målt opp på gullvekt. På sett og vis bygges Mandelas storhet ned. Han får te, han signerer et dekret. Han sier kloke ting. Ferdig med det.

Men han har en plan.

Midt oppi arbeidet med å reetablere Sør-Afrika i verden etter boikotten, satser han på rugbylaget. Bare han er sikker på at han gjør det rette. Han vet at de svarte og de hvite trenger noe sammen. Han gir dem et skrøpelig rugbylag foran verdensmesterskapet i 1995.

Etter at han innledningsvis har ansatt alle de hvite sikkerhetsfolkene som fram til valget hadde beskyttet apartheidpresident de Klerk, mot sine svarte medarbeideres vilje. Allerede der aner vi at vi har gått på en stor film.

Og det er stort. Gamle Clint Eastwood har gitt oss en historie vi aldri vil glemme.

Nå vil noen si at Eastwood glemte å be om klipping. Filmen er et kvarter over to timer, og det er skrekkelig mye rugby den siste timen. Med andre ord, den er ikke tilpasset det amerikanske eller det store europeiske publikum.

Det får så være. Vi tåler å bli minnet på at langrenn er for spesielt interesserte, og at den politiske kraften i idretten ikke ligger i forbundene. Den ovale rugbyballen hadde ingen kraft før Mandela selv grep den.

Eastwood er ikke Oscar-nominert denne gangen. Til gjengjeld er Morgan Freeman nominert for sin Mandela-rolle, og Matt Damon for sin innsats som kaptein på Springbok.

Stor film, viktig samfunnslære. Ta med lommetørkle.