Ikke før er vi ferdige med å feire Max Manus, så kommer nok en film om Krigen. Denne gangen er det en slektning av statspolitisjef generalmajor Karl Martinsen som har laget en dokumentar om det Hjemmefronten mente var krigens mest rettferdige mord.

Martinsen var bror til regissørens bestefar, og hun fikk ikke rede på det før hun ble voksen. Historien om nazisten Karl Martinsen hadde vært holdt strengt hemmelig i familien. Det er saken.

Benedicte Orvung fortjener spesiell oppmerksomhet for et par ting i prosjektet sitt.

Hun har en ny vinkel. Hun syr filmen flott sammen. Hun viser ukjente opptak fra krigen, og hun har poengterte tidsvitner vi ikke har hørt fra før, spesielt fra «den andre siden». Noen av dem har gått bort i mellomtiden.

Slik sett fungerer filmen godt, selv om det skulle vært klippet bort ytterligere 20 minutter. Filmen ruller og går nesten i to timer. Det blir for drøyt. Dessuten er jeg-figuren lovlig tungt eksponert.

Utgangspunktet for saken er drapet på Karl Martinsen i februar 1945. Han ble skutt på åpen gate i Oslo av hjemmefronten, mer eller mindre etter ordre fra London.

Konsekvensene var brutale. Okkupasjonsmakten henrettet 29 nordmenn ved skyting på Akershus festning bare noen dager senere. Mannen som ga eksekusjonspelotongen signal snakker om det i filmen.

Men vi får ikke vite mer om de som ble drept fordi Hjemmefronten drepte Martinsen. Spørsmålet om det var riktig å myrde ham, blir ikke reist. Gunnar Sønsteby får imidlertid framføre sitt faste mantra; Dersom Martinsen ikke hadde blitt drept, hadde det blitt borgerkrig i Norge ...

Borgerkrig, far. Intet mindre.

Slik sett passer filmen som hånd i hanske inn i den norske krigshistorien.

Orvung snubler her, men ikke dramatisk nok til at det overskygger hennes vilje til å fortelle en historie. Vi venter på den vanskelige film nummer to.