Dette er ikke filmen for folk som har svar på alt når det gjelder innvandrere og papirer. Den reiser for mange ubehagelige spørsmål.

Ikke er det filmen for folk som skal til Frankrike på ferie til sommeren heller. Den belyser deler av det franske systemet som ikke er morsomt.

I Frankrike kan du faktisk bli satt i fengsel for å hjelpe en ulovlig innvandrer, selv om vedkommende innvandrer egentlig er på veg til England. Samtidig er det ingen tvil om at de franske myndighetenes tverre holdning gjorde at de store pappeske- og bølgeblikkleirene utenfor Calais ble borte. Flyktningene som ventet på å komme seg over kanalen ble behandlet røft så lenge at de sluttet å samle seg der.

Samtidig illustrerer filmen hvor langt på vidotta mange av flyktningene selv er. Hovedpersonen Bial, kurder fra Irak, kjenner stort sett bare til Manchester United, og der skal han spille. Årsaken til at han vil til England, er at kjæresten hans bor der. Men faren hennes vil jo ikke vite av Bilal. Likevel tar Bilal svømmetimer og bestemmer seg for å svømme over.

Vincent Lindon er franskmannen Simon i filmen. Svømmelærer, nyskilt og humanist. Han tar Bilal for den han er og prøver ikke å belære ham. Han prøver riktignok å få Bilal til å gi opp det livsfarlige svømmeprosjektet, men ikke hardere enn at Bilal får låne våtdrakt.

Filmen er omtrent som å kjøre forbi åstedet i buss. Du kommer fra et sted, ser at noe skjer, og kjører videre. Hele filmen er et glimt inn i en virkelighet vi ikke kjenner og ganske sikkert ikke ønsker å forholde oss til. Når lyset slås på, er vi fri. Simon er ilagt meldeplikt og Bilal er borte. Kom han seg over? Er han død? Den som ser får se, og kanskje ikke sove.

Pussig nok er filmen en suksess i Frankrike. Det er tøft.