En prins, ei farget jente som jobber i restaurantbransjen og drømmer om eget etablissement, to frosker, en alligator, ei ildflue og en ond trollmann. Det er de sentrale ingrediensene i denne fargerike versjonen over temaet prinsesse og frosk.

Prinsessen er egentlig ikke prinsesse. Og når hun kysser prinsen som er omskapt til frosk, blir ikke frosken prins igjen. Det er jenta som blir frosk. Og med ett er alt atskillig mer komplisert.

Handlingen er lagt til New Orleans og Missisippis bredd. Som alltid når Disney legger inn energi og ressurser, blir resultatet plettfritt. I alle fall teknisk.

Men som så mange før også sukkersøtt og lojalt mot myten om den amerikanske drømmen. Selv om miljøet er 1920-tall, finnes ingen rasisme og slum. Her er de fargede og hvite likeverdige. Og bare man klarer seg gjennom strabasene, ligger lykken og venter.

Men bevares; det er flott laget. Og musikken er framfor alt sugende. Gladjazzen og de blå tonene er nesten like magisk som magien i fortellingen, og akkompagnerer det hele så det er omtrent umulig å ikke la seg rive med. Derfor er dette blitt en opplevelse av en familiefilm for både øyet og øret.

Små og store vil kose seg.