Det er noe som ikke stemmer med denne filmen. Den første timen er omtrent som den norske innsatsen på 15 kilometer fri i OL. De gode navnene er der, forventningene er der. Det går bare ikke framover.

Men så skjer det noe. Regissør Martin Scorsese avslører hvorfor han har gjort som han har gjort og alt går i hop. Mesterens merke er godt synlig når lyset slås på.

Fabelaktig.

Publikum behøver ikke vite all verden om filmen, for det vi får vite før vi har sett den, er uansett ikke sant. Den som likevel vet hva som skal skje, vil ikke ha den samme glede av filmen som oss andre. Gå inn i salen og vent.

Legg likevel merke til den lille plasterlappen i panna til US-Marshall Teddy Daniels (Di Caprio). Når kom den på?

I vår tekniske tid er det lett å jukse i film. Regissøren kan sjonglere med dobbeltgjengere som angivelig har ansiktsmasker som broren eller Julenissen, han kan bryte tyngdeloven og manipulere tiden.

Scorsese jukser ikke. Han gir oss en virkelighet i detalj. Han underbygger og dokumenterer denne virkeligheten.

Deretter tar han ett skritt tilbake og ett til siden, sammen med oss.

Og hvordan ser virkeligheten ut da?

Lekkert.

Nå skal det sies at dette er tung vare. Utgangspunktet er amerikansk psykiatri tidlig på 50-tallet, sinnssykehus og lobotomering. Den skal være kjær i film den som i fullt alvor går til verket og ser Shutter Island. og hører den tunge musikken.

Til gjengjeld vil den som går og ser og hører få en filmopplevelse som blir sittende en stund.