Det er enkelt å harselere med katolikkene. De har så mange ritualer, helgener og mirakler at det bare er å sette et kamera på dem, så har du en film.

Riktignok en intenst kjedelig film i dette tilfellet, men likevel en film som tiltaler filmkritikere og filmfestivalen verden rundt. God film skal gjerne være drepende kjedelig i enkelte miljøer.

I det ytre handler filmen om en unge Christine i rullestol som korter tiden med å reise på religiøse flesketurer til diverse helligdommer for å få et slags sosialt liv. Denne gangen er hun i Lourdes i Frankrike, der Maria viser seg fra tid til annen.

I sakte film, på en armlengdes avstand, følger vi henne, de andre sladrekjerringene, prestene som spiller kort og forteller artige vitser om Gud og religionen og de småkåte og småtørste søstrene og uniformerte hjelperne som prøver å finne hverandre under oppholdet. Filmen har dokumentarens seriøse form.

Men filmens hjerte er en litt ekkel, lavpannet satire. Cineastene sier dette er et «lavmælt portrett av drømmen om et mirakel», men du skal være veldig forutinntatt for å se det gode i forholdet mellom film og religion her. Rent harselas er det, intet mindre.

Og det er greit. Den som orker å sitte gjennom hele «Mirakelet i Lourdes» for å se hvordan tro kan virke, må bare sitte. Arne Brimi sier vi ikke skal spise bare det vi liker. Kanskje er det slik at vi også bør kjede oss grådig på kino fra tid til annen.