«Klarer jeg den, så klarer jeg den» sa kjerringa da hun var ute og samlet seg kvist til ovnen.

Slik har nok Peter Jackson tenkt også. Etter suksessen med Ringenes herre-trilogien, trodde han at han kunne klare alt.

Han kunne ikke det. «The Lovely Bones» (originaltittel) er dødsens kjedelig om døden, pompøs og to timer og 15 minutter lang. Lengden alene sier litt om Jacksons selvbilde for tida.

Filmen var i sin tid ei bok, naturligvis. Fjorten år gammel blir Susie drept av en seriemorder som lurer henne ned i en selvbygget leilighet ute på en nyslått maisåker (!). Det pussige er, at hun ikke dør slik vi forventer at hun skal dø. Hun blir hengende i Mellomriket, mellom de levende og de døde. Hun ser sine foreldre og sin søster, men de ser ikke henne. Heldigvis får hun venner blant de andre som heller ikke har fått plass på ferja over til den andre siden.

Utfordringen for Jackson var blant annet å beskrive dette Mellomriket på en måte publikum kunne forholde seg til. Det har han ikke klart. Det blir litt for mye 1970-farger, trær som snurrer og litt tripp. Bare folkevognbussen med de artige fargene mangler.

Kjernen i fortellingen er ikke dårlig. Selv om vi ser mye fra Susies synsvinkel, handler mye om å miste et barn, ikke minst usikkerheten før hun blir funnet og jakten på den ukjente overgrepsmannen. Problemet er alt visvaset Jackson har lagt til.

Filmen minner om en svart hvitt tegneserie som er fargelagt av en fireåring med fettstifter. Intet mer, intet mindre.