Folk har ventet. Folk har snakket. Folk har gledet seg til en av vårens storfilmer, regissøryndlingen Tim Burtons påkosta, stjernespekkede versjon av en av litteratur- og tegnefilmhistoriens største klassikere.

Mia Wasikowska innehar hovedrollen, selv om det er Johnny Depp i rollen som the Mad Hatter som fronter alle plakater og omtaler. Alice er nå nitten år og faller atter gjennom hullet til underlandet. Den onde Røde Dronning regjerer (Helena Bonham Carter) ved hjelp av sin kortstokkhær og diverse monstre. Med sine kjente venner den smilende katten, hattemakeren, kålormen, kaninen og de tjukke tvillingene begir Alice seg ut på eventyr for å bekjempe heksa.

Som kjent. For en så kjent historie byr så klart ikke på overraskelser. Det filmen byr på, er fantastiske spesialeffekter. Jøss, så langt filmindustrien er kommet! Dyr, landskap, bygg og vesener er legendariske, spektakulære. Man må gi seg over for at Tim Burton igjen, som i «Charlie og sjokoladefabrikken», «The Corpse Bride» og «Edvard Saksehånd», har skapt et djevelsk detaljrikt, dystert og overveldende gotisk-inspirert univers. Hans avantgarde touch er skapt til å nytes.

Dessverre er det effektene og bøttevis med fortløpende handling som tar all plass. Flotte bilder suser forbi. På bekostning av noen nærhet til figurene, kanskje særlig Alice. Man utvikler ingen videre sympati for noen, man bare konstaterer at Burtons favoritter Depp og Bonham Carter som vanlig er uslåelige i sine helsprø, karakteristiske roller. Kun ett sted i filmen, hvor et monster blir snilt og slikker Alice's sår, er man i nærheten av å føle noe mer enn «wow, for noen effekter!». Det er litt leit, men så er Eventyrlandets historie kanskje ikke ment å være mer enn et surrealistisk drama uten noen særlig dynamikk i sjelslivet til verken smilende katter eller nittenåringer som vokser og krymper i ett sett?

NB: Aldersgrense 11 år.