Amerikanske Anna Brady er giftelysten og lykkelig forelsket i en ung og kjekk karrieremann.

Etter at han har reist til Dublin på konferanse, bestemmer hun seg for å reise over for å overraske ham på skuddårsdagen. Hun har nemlig hørt at det er en mer enn 1.600 år gammel irsk skikk og tradisjon at en kvinne har lov til å fri 29. februar.

Men reisen går ikke helt som planlagt og ønsket. For i Dublin er det uvær, så flyet må lande i Wales. Og eneste måten å komme seg til Irland og hovedstaden på er med bil og båt. Tida er knapp, og ferden går sannelig ikke på skinner.

Filmen handler veldig mye om alt som går skeis. Den handler også om stolte og ærgjerrige, men også naive og litt virkelighetsfjerne Anna, som etter hvert greier å få en lokal vertshuskokk til å motvillig bli med henne som reisefølge.

Finalen er forutsigbar, men vegen dit er det ikke. Ikke bare krangler de to uavbrutt; det meste som kan gå galt, går galt, mens tida er i ferd med å ebbe ut. 1. mars er det for seint. Makan til kaos.

For så vidt har «Leap Year» sjarm. Jeg lo ikke så veldig mye. Jeg likte best den karikerte skildringen av amerikansk kjønnsrollemønster og lynnet og væremåten hos folk på den engelske og irske landsbygda.

Det deilige er at sjøl om skuespillerne ikke er debutanter, så er de ikke av de hittil mest brukte og dermed altfor kjente ansikter i en folkelig komedie som underholder uten å kreve for mye av oss.