Dersom du ikke har hørt om The Doors eller aldri har hørt om at Jim Morrison ligger begravet i Paris, kan du spare pengene. Dette er filmen for fansen og de nysgjerrige, fortalt av ingen ringere enn Johnny Depp.

Vanligvis prøver filmer å dokumentere myten om folk og tildragelser. Her er det omvendt. Filmen viser Jim Morrison slik han var, og det er kanskje ikke akkurat slik fansen helst vil huske ham. Du får ikke umiddelbart skrekkelig lyst til å reise til Paris for å legge en blomst på graven hans, for å si det slik.

De autentiske opptakene fra perioden 1965 - 1971 fyller hele filmen. Vi ser ingen snakkende hoder eller gamle menn som minnes ei tid folk av i dag ikke kan begripe. Bildene taler for seg. Depp leder oss gjennom det hele.

Undervegs er det som om du mottar en beskjed fra en helt annen verden. Morrison døde tross alt for nesten 30 år siden. USA var en annen nasjon på 60-tallet.

The Doors, som ble kjent på grunn av Morrisons fabelaktige tekster, stemme og uforutsigbare sceneopptreden, lever forresten. To av gammelkara går fremdeles på jobb, Robby Krieger og Ray Manzarek.

Dersom du ikke aner hva The Doors drev med, tenk på Light My Fire og Riders on the Storm.

Morrison døde i et badekar i Paris. Franskmennene begravde ham før noen fikk sett nærmere på ham. Han var 27 da han døde, akkurat som Jimi Hendrix, Janis Joplin, Brian Jones og Pamela Courson, Morrisons kjæreste.

Smalt men sterk film om en bemerkelsesverdig musiker og poet og en kultur av en annen verden.

Cool.