Det er så vakkert, så trygt og så riktig at det neste er umulig å gi denne lille filmen noe annet enn en femmer. Dette er en verden Fremtiden i våre hender kunne sponse. For her er det lavt forbruk, stillhet, bærekraft og et helt riktig stille liv.

Når du først har satt deg for å se Alamar, er det vanskelig å ikke bli dradd med.

Vi er i Mexico. Far er mexicansk av mayaslekt, fisker. Mor er italiensk. Barnet er sønnen. Mor og far skal skilles. Mor er på veg tilbake til Italia med barnet.

Sønnen på fem blir med far en siste tur ut til revet der alt er uberørt. Bare familiens hus på påler røper at det har vært mennesker her før.

Det er en fortelling i filmen. Flere faktisk. Og det er vidunderlige bilder og samtaler, en fugl som knytter seg til far og sønn, og gamle karer som drikker kaffe av blikkboks.

Dessuten varer filmen bare i fem kvarter.

Alamar har vunnet flere prestisjetunge priser, og den er god.

Alamar er en typisk festivalfilm. Den begeistrer de fleste som ser den. Utenfor festivalene vil de færreste velge å se den.

Dessverre for dem. Vi som har sett den, hadde det vidunderlig i 75 minutter og lenge etterpå.