Samme hvordan vi snur og vender på det, så er det slik at dersom du har sett én dansefilm, så har du sett konturen av alle.

Regissøren skal være knakende god for å løfte filmen sin ut av hovedfeltet, for å si det slik. Regissørene bak «Streetdance» har ikke klart det. For hva dreier dansefilmer seg om?

Dans.

I tillegg må det være en eller annen form for historie, en med nok konflikt til at publikum liksom kan tas opp, ned og så fram til den særdeles forutsigbare slutten til slutt.

Slik skjer det her også. Den nye ingrediensen denne gang er ballett. En hipp, ung dansegruppe uten treningsplass får låne parkett på den kongelige ballettskolen i London. Intet mindre. Peket er at de da må danse sammen med ballettelevene. Noen har skyggelua på skrå.

Kulturkollisjon.

Pluss litt kjærlighet og sånt.

Og så går det som det må gå til slutt, selvfølgelig.

Klipperne er de store heltene i dansefilmer. De klipper sammen trinn og hopp og raske kombinasjoner på en måte som får dansescenene til å flyte. Det hele går så fort og er så elegant at det er vanskelig å ikke la seg imponere .

Men som film utover de 98 minuttene har ikke «Streetdance» noe å bidra med.

Charlotte Rampling står øverst på plakaten. Hun tar ikke så mye som et trinn. Men hun har et kjent navn og trengte kanskje noen kroner til ferien hun også.

Kort sagt, folk med dansefot kan sikkert ha det like greit på Sel.