Det som gjør «Inception» til en så eksepsjonell god film, er opplevelsen vi som publikum får gjennom at historien er fabelaktig godt fortalt. Når de digitale effektene dessuten er av ypperste merke, skuespillerprestasjoner uten lyte, klippingen gjennomtenkt til minste detalj og temaet er originalt og særdeles fascinerende, er det ikke rart at dette er en film som mer enn sjarmerer. Det er en film vi har behov for å snakke om etterpå, en film vi ikke blir ferdig med når rulletekstene triller over lerretet.

«Inception» tar oss med ned i de dypere psykologiske sfærer, ned i mulighetene som ligger i drømmeverdenen. Men hva skjer når man begynner å drømme i drømmen og kanskje til og med kommer ned til det tredje drømmenivået? Det er det filmen fabulerer rundt.

I innhold er «Inception» et kriminaldrama, en thriller med tilstrekkelig action til at hvileskjærene er få. I form er den psykedelisk. Det er mye filosofi, og filmen utfordrer oss på hva som er reelt og hva som er illusjoner. På en måte skremmende å få ta del i hvordan drømmer kan manipuleres, og hvordan flere mennesker sammen kan dele drømmene og utfordre hverandre i underbevisstheten. Ikke minst fordi det ligger kriminelle motiver bak.

Det ekstra artige er at vi etter hvert som handlingen fosser fram, blir forvirret av hva som er «virkelig», og hva som er drømmer. Her leker regissøren så det er rent kostelig å være med. Overveldende på kino, sannsynligvis ikke på langt nær samme opplevelse på hjemme-DVD.

Det skal bli spennende å se hvor mange Oscar-priser «Inception» får når det stunder mot Academy Awards på nyåret.