Predatorfenomenet er tilbake. Med Robert Rodriguez som produsent.

Det er ikke selve historien som gjør denne filmen verdt å se; det er underholdningsverdien. Det vil si, vi sitter ikke og flirer. Til det er det for mye vold og blod og gørr.

Men vi blir til en viss grad fascinert og litt skrekkslagne fordi dette er ganske spennende. Synd at Laurence Fishburne har en så kortvarig tilstedeværelse, for han er riktig flott i rollen sin. Men flere av de andre greier seg fint.

Elitesoldaten Royce lander i en jungel og overlever så vidt fordi fallskjermen akkurat rekker å utløse seg før han tar bakken. Der treffer han en del andre fortapte menn (herunder én kvinne). Hun er israelsk kommandosoldat. Av de andre er det en russisk spetznaz, en leiesoldat fra Sierra Leone, en meksikaner med møkkete fortid, en dødsdømt morder og voldtektsmann og en vanæret lege.

De er altså sju personer, som med unntak av legen, har noe til felles (men det er noe med denne legen). Nå er de alle fortapt. Ingen skjønner hvor de er eller hvorfor. Inntil det begynner å demre; de befinner seg slett ikke lenger på vår egen planet. Og det kan se ut som de er utvalgt.

Bak hver busk og hvert tre lurer en fare. I stedet for å være dem som jager og dreper andre, er de nå sjøl jaget. Og det av noen som er listigere, større, sterkere og dyktigere enn dem selv: Predators - eller rovdyr på norsk.

At de er akkurat sju, leser jeg som et bilde på de sju dødssyndene. Nå må de svare for sine ugjerninger. Altså er det ikke uten grunn at de er strandet akkurat på denne planeten. Hvert sekund må nå de ta raske beslutninger, samtidig som de stilles overfor det ene moralske og etiske spørsmålet etter det andre. Alt pakket inn på sju rimelig gøyale kvarter.