Egentlig burde Varg-Veum-filmene vært kjørt rett på fjernsyn. Sjangeren og fortellermåten er nemlig veldig TV og ikke veldig kinovennlig.

Men det er ikke den viktigste innvendingen min mot «Skriften på veggen», den n-te filmen i rekken av dramatiseringer av den litterære antihelten til krimforfatter Gunnar Staalesen. Tidligere filmer har beveget seg fritt i forhold til romanene hans; «Skriften på veggen» bygger på boka med samme navn.

Vi møter en noe mørkere Veum denne gangen. Vi møter også en Veum som handler mindre troverdig og mer irrasjonelt. Det er nesten ikke til å tro at en mann med Veums erfaringer kan få seg til å opptre så klønete og amatørmessig som han gjør. Omtrent som om han aldri før har vært borti kriminalitet. Men det har han jo, ikke bare én gang, men i den ene saken etter den andre, og gjennom en årrekke. Veum vet hvordan politi og forbrytere, vitner og kilder handler eller bør handle. Og så begår han omtrent alle elementære feil når han sjøl kommer i klemme.

Mye av handlingen i filmen står og faller på at han opptrer ekstremt klønete. Det er veldig dumt, for dermed mister også historien troverdighet.

Litt trist at ikke regissøren Stefan Faldbakken, som laget den absolutt anstendige thrilleren «Uro» for noen år siden, ikke har sett hvor ulogisk og blottet for troverdighet «Skriften på veggen» måtte bli. Eventuelt at manuset ikke holder mål.

Nå har jeg etter hvert akseptert Trond Espen Seim som Veum sjøl om han ikke er bergenser. Men her synes jeg han minner meg mindre om Staalesens Veum enn i de foregående filmene. Floberg er langt morsommere, bortsett fra at han ikke vasker hendene sine etter å ha vært på do og pisset. Lie Kaas som filmens hovedskurk er den som greier seg best av skuespillerne.

Handlingen er som følger: En seks år gammel drapssak dukker opp i Veums liv når den dømte slipper ut og hevder han ble uskyldig dømt. Nå presser han Veum til å hjelpe ham med å bevise uskylden. Det gjør han ved å lure Varg i ei felle. Og denne fella greier privatetterforskeren (nå lærer) på irriterende klønete vis å rote seg lenger og lenger inn i. Med et par unntak, herunder i finalen, opptrer han som den komplette dusten.

Vel er Veum også i Staalesens romaner, en mangslungen fyr. Men så sum som i denne filmen, har jeg aldri opplevd ham.

Har dette noe med filmens kvalitet å gjøre, tenker du kanskje? Ja, fordi vi som skal se den, for det meste blir sittende og irritere oss i stedet for å la oss underholde.