«Armadillo» er filmen det aldri skulle vært nødvendig å lage og filmen som vil bli sett av så altfor få.

«Armadillo» er filmen om vår egen skam, politikernes feighet, soldatenes brutalitet, pressens unnfallenhet og vår tids største overgrep mot et helt folk gjennom ti år; okkupasjonskrigen i Afghanistan.

«Armadillo» handler om hjelpeløse, eventyrlystne, utrente, alt for unge og rett fram dumme danske soldater i Afghanistan. Det er bare regissør Janus Metz og fotograf Lars Skree sin fortjeneste at soldatene snakker dansk. De to er danske og filmet sine egne gjennom seks måneder i det okkuperte landet.

Filmen er langt mer sober i sin stil enn hva man kan få inntrykk av gjennom forhåndsreklamen. Den er på grensen til langsom. Soldatene kjeder seg, ser porno og lengter etter å få komme i kamp.

Etter kampen blir de høye på adrenalinkicket. To av dem dreper fem afghanere i ei grøft. Scenene er ekte. De døde er døde, sprengt og skutt i filler. Danskene sikrer seg våpnene deres som trofeer. De to får hver sin utmerkelse.

Tidligere i filmen har en annen danske drept en liten afghansk pike. Det er også ekte, men han får ingen utmerkelse.

To ting gjør inntrykk på en ikke-militær:

Etter den nevnte kampen med afghanerne, skryter troppslederen av at danskene ikke skjøt på hverandre, denne gangen. Det har nemlig skjedd før. Det militær håndverket synes kaotisk og tilfeldig.

Dessuten befinner danskene seg på en annen planet når de skal godsnakke med lokalbefolkningen. De forstår ikke hvor de er, hva de tror de kan utrette og hvem disse menneskene er. Relasjonene med den fattige lokalbefolkningen blir da heller ikke spesielt gode. Når soldatene kommer med sin mantra, «skole til dine døtre», forstår ikke soldaten at afghaneren ikke aner hva han snakker om. Den afghanske bonden er mer opptatt av at danskene har drept kua hans og smadret hele landsbyen.

Afghanerne styrker sine posisjoner rundt leiren Armadillo i løpet av filmen. Danskene blir sittende som rotter på en liten, utsatt øy med fienden rundt seg.

Slik sett er filmen bare et symbol på alle feilgrepene, arrogansen og drapene på sivile i Afghanistan. Afghanerne hater alle okkupantene, og de forsvarer seg mot dem slik de har forsvart seg mot britiske og sovjetiske tropper tidligere.

Og det hjelper ikke om vi kaller mennene med turban og våpen talibansoldater tusen ganger hver eneste dag.

De er afghanere som forsvarer seg og sitt levesett. Vi kan like deres levesett så lite vi bare vil, men har vi rett til å drepe dem for det?

«Armadillo» stiller det spørsmålet.

Og gir svaret.