Nobelkomiteen må slutte å dele ut fredsprisen til gamle menn og folk som egentlig ikke har klart å skape fred.

Om en drøy måned kan komiteen vise vågemot og vilje til nytenkning. De kan gi Nobels fredspris for 2010 til «Toy Story»-filmene, det vil si Pixar Animations Studios.

Klarer du det, Geir Lundestad?

For «Toy Story»-serien har gledet millioner av mennesker, små og store. Filmene har lært oss mye, forklart oss mer og formet oss. Folk som har sett «Toy Story»-filmene krangler ikke med naboen, går ikke til krig. Dette er ikke fredsforebyggende, men konfliktforebyggende arbeid på høyt plan.

Nok om det. Jagland er rette mann her, vil man tro.

Denne gangen lærer vi om hvordan leker har det når vi som har lekt med dem blir store. Noen bli kastet, noen satt på loftet og andre bare glemt. Alt dette kan være traumatisk nok for lekene.

Svært få blir tatt med videre i livet, og det er ikke bare bare det heller. For da blir jo de lekene skilt fra vennene sine.

Det beste er, viser det seg, å gi bort lekene sine så snart man er blitt for stor til å leke med dem. Men man skal være forsiktig med å gi bort alle lekene til barnehager helt ukritisk. Det viser seg at de minste barna i barnehagene er hardhendte. Og ingen leker liker å bli ødelagt.

Denne gangen følger vi et sett leker som har tilhørt Andy gjennom denne traumatiske perioden. Andy skal bli student, lekene pakkes bort. Og så starter spetakkelet, for mor tar feil av boksen som skal på loftet og den som skal kastes.

Undervegs blir det dramatisk, uten at lekene gir opp av den grunn. De holder sammen, er oppfinnsomme og ofrer alt.

Og det går vidunderlig godt. Bare den slemme bamsen får en liten smekk over snuten.

Ta med alle de barna du har og gjerne noen til. Len deg tilbake, nyt livet og se hva litt mot, rettferdighet, samhold og kjærlighet kan gjøre med oss.

Selv om dette er film og stjernene er leker, sies det at voksne folk har grått undervegs.

Det er et godt tegn det.

Nobels fredspris 2010 til «Toy Story»! Now.