«Letters to Juliet» er filmen for alle som tror at Italia er landet der man blir forelsket, og for alle som er forelsket i Italia.

Bedre turistreklame kunne landet neppe fått. Men så var det Berlusconi da. Han er ikke med. Heldigvis, vil sikkert italiensk turisme si.

Italienerne som er mest glad for filmen, er ganske sikkert turistindustrien i Verona, Siena og der omkring.

Nå vel, «Letters to Juliet» er uansett en søt liten historie med masse romantikk og kjemisk fri for det meste av verdensproblemer. Det eneste som plager menneskene i filmen er forsmådd kjærlighet. Moralen er «All you need is love», som The Beatles så presist og velformulert uttrykte det. Sangen er ikke med. Men det er Vanessa Redgrave, som virkelig viser hva det vil si å være karakterskuespiller, også i mindre vesentlige filmer.

Nå er det slik at det skal, bør og må være tillatt å gå på kino for å se filmer som tar opp saker og ting der vi slipper å ta stilling til verdensproblemene, men der vi kan lene oss lett tilbake og bare kose oss og vite at det går omtrent sånn som det ser ut til. For det gjør det nemlig i det store og hele.

Sophia jobber som kildejeger i publikasjonen The New Yorker. Hennes amerikansk-italienske forlovede skal åpne restaurant på Manhattan. På deres felles ferie i Italia blir han mest opptatt av sine ting, mens hun må finne på noe for seg selv. Ved en tilfeldighet kommer hun til muren der kvinner fra hele verden skriver brev til Shakespeares Julie fra «Romeo og Julie». En gruppe kvinner besvarer brevene, og Sophia blir én av dem.

Når hun en dag i muren finner gjemt et 50 år gammelt brev, skriver hun til den som skrev det. Det viser seg at brevskriveren nå er en eldre britisk kvinne som etter å la lest Sophias svar, dukker opp i Verona for å lete opp mannen hun møtte som ung jente der. Resten av filmen dreier seg om denne jakten, kranglingen mellom Sophia og den engelske kvinnens barnebarn, og litt om Sophias stadig mer kompliserte forhold til sin forlovede. Det hele med la bella Italia som kulisse.