Dette kunne blitt pinlig, men er blitt en heidundrende flott, spennende og overdådig familiefilm.

Joe Roth var også sentral da Tim Burton laget «Alice in Wonderland», og har satt sitt umiskjennelige preg på filmen om Snehvit.

De som kjenner Snehvit bare fra de klassiske eventyrene og eventuelle disneyfilmer, vil kjenne igjen mye. Men det er likevel en annen fortelling Rupert Sanders har gjort.

Nå burde filmen fått norsk tittel, slik at et bredere publikum hadde blitt oppmerksom på den. Det er likevel å håpe at veldig mange ser den. Fordi den ikke bare er godt laget, teknisk og dramaturgisk, men også fordi den henvender seg bredt. Det er en familiefilm og like mye en film for ungdom og voksne som for barn. Riktig nok er det mange slagscener og litt blod i ganske så voldsomme slagscener, så de aller, aller yngste kan nok synes det er i voldsomste laget. Likevel er ikke filmen så grusom at barn nødvendigvis kommer til å drømme stygt etterpå.

Snehvit er kongens datter. Hun mister moren tidlig. En dag faren er ute i slag mot en fiende som har dukket opp, kommer han over en vakker kvinne som sitter fanget i ei vogn tilhørende fiende. Han tar henne med til slottet og gifter seg med henne. Men det skal både han og folket han regjerer over, snart få smake baksiden av. Kvinnen er nemlig en ganske så ond skapning.

Snehvit blir plassert i et fangehull. Først når hun er blitt voksen, greier hun å komme seg unna. Den onde dronningen vil ha tak i henne, for ikke bare er kongsdatteren vakker; hun er også kilden til den onde dronningens evige ungdom.

Dronningen presser en dyktig jeger til å reise ut i den forheksende, mørke skogen for å lete etter Snehvit. Men han blir etter hvert klar over hvordan det hele henger sammen. Resten av filmen handler om flukten, om letingen etter resten av kongeriket som forsvant, og hvordan de skal vinne over den onde. Det er riktig så spennende. Språket er akkurat like klisjéfylt som i eventyrene, og det kler fortellingen. Gopde skuespillere trekker ikke ned.