Mange har ventet på debutalbumet fra Marita Røstad som de siste årene har bygd opp forventningene gjennom flere konserter de siste årene, inkludert på DølaJazz. Så her er Marita med ti av sine egne sanger, akkompagnert av eget Rhodes-piano, gitt ut på eget plateselskap. Med seg har hun også en håndfull yngre jazzmusikere som bidrar til et organisk, luftig og tidvis spennende lydbilde.

I likhet med blant andre Siri Gjerde har hun bakgrunn fra jazzlinja i Trondheim. Om det er trangt i grenselandet mellom jazz, pop og rock for tida, er det mye som tyder på at 28-åringen fra Torpa som bor i trønderhovedstaden, er en av dem som vil bli igjen stående etter debuten.

Som tittelen antyder, er ikke «Silent Sunday» musikk for en rocka kveld i festlig lag. Dette er mer smoothe saker. Her er det melodiene, klangene, stemningene som er viktige.

Om virkemidlene ikke akkurat er dramatiske, er det variasjon tvers gjennom plata - hele tida små detaljer som leder videre. Jo, det er følsomt. Men det bikker ikke over. Vi har nok bare sett starten fra Marita Røstad.

At det skulle kåmmå no slikt frå hembygden mine, da gett.