...kysser deg altså. Fordi du har laget ei knakende god plate. Ei sånn plate som bare blir bedre og bedre for hver gang den spilles. Stemmen din er kanskje ikke den man faller for første gang. Den er litt «spesiell», kanskje, og krever litt av publikum. Jeg må innrømme at jeg strevde litt med smaken innledningsvis. Men et eller annet gjorde meg nysgjerrig. Og jo mer jeg hørte, desto bedre likte jeg det vokale også, i samrøre med det forrykende bandet med blant andre Knut Reiersrud og Paolo Vinaccia i spissen.

Jan Toft (ikke Venstre-politikeren i Gausdal) er med som vokalist og gitarist. Han og Vilde Bjerke høres ut til å ha funnet tonen.

Bjerke har med litt hjelp, snekret det aller meste av tekster og melodier. Poesi over gjennomsnittet og en melodisk meny som slett ikke er ensartet. Jeg vet ikke hvem hun er mest inspirert av, men jeg skulle tippe at hun har hørt litt på Jaques Brel. I tekstheftet hyller hun i første rekke Ole Paus og Erik Bye. Greit nok, men hun skal ikke være redd for å hylle seg sjøl. Dette er årets hittil gledeligste album.