Terje Isungset er ute med det femte albumet der han bruker instrumenter laget av is. Med disse og med vokale røster skaper han stemninger og lyduttrykk du ikke hører på verken rockegallaer, bluesfestivaler eller på nattklubb.

Platetittelen betyr vinterdvale, og det slike assosiasjoner innholdet også gir. Man hører lydene av vinterkald is; man hører vannet inni isen og vannet isen blir til når den smelter. Man hører det samme vannet fryse til is.

Isungsets musikalske verk er ikke veldig inkluderende; ganske smalt er det. Ikke desto mindre pirrer det nysgjerrigheten. Når du hører plata, slutter du å prate, blir stille og begynner å lytte. Det er da du opplever at tonene og lyden ikke bare er dristig, men også gåtefull.

Menyen denne gangen er tydelig inspirert av samisk musikktradisjon. Blant annet har Isungset fått med seg Sara Marielle Gaup som joiker til komponistens egen lek med isperkusjon, ishorn, isofon og vokale krumspring. Vi skal heller ikke glemme Eilif Gundersen på ishorn og Peter Paelinck på isdidgeridoo.