Med sitt femte album har de, av alle ting, blitt hakket streitere. Der «Grindstone» (2007) var villskap fra ende til annen, er «Blackjazz» mer håndterlig. Vel, direkte streit er den ikke, for det tenderer til lydterror.

Ikke la deg lure av tittelen som hinter om Black (Metal). Dette er mer i retning av Grindcore med sine perplekse strukturer og ekstremiteter. Vokalist Munkebys overstyrte skrikevokal gir plata et litt platt 90-talls Nine Inch Nails-preg. De høres sinna ut, men jeg forstår aldri helt hvorfor de er det. Om ikke vokalen er platas styrke så er mengden med musikk og kompleksiteten overveldende. Shining er musikalsk unike i form av at de tar sats og renner inn i et skjæringspunkt få har vært før. Hadde de klemt inn mer sinne ville de ha tangert Grindcore-bandet The Locust fra San Diego som mesterlig kombinerer galskap, ekstremmusikk og aggresjon inn i komposisjoner under minuttet (!) «Blackjazz» må for øvrig være ei fin plate å kjøre plingfest til; ta en skål ved hvert taktskifte. Det blir et kort og brutalt vorspiel.