Det splitter nye norske selskapet House of Rock hadde nylig releaseparty for sine tre første album, som kom samtidig i begynnelsen av juni. Det hadde de all grunn til å slå stort opp.

Det er faktisk lenge siden jeg har hørt så mye fresk, morsom og fartsfylt rock her til lands. Det er noe upretensiøst og livsfriskt over disse tre albumene, som ligner hverandre så mye at det er på sin plass å anmelde dem under ett.

Samme sjanger, men uten å være kopier av hverandre. Dels minner musikken litt om det vi hørte på rockefronten for en del år siden; røttene er det ingen ting i vegen med. Dels har særlig Caroline And The Treats tatt opp i seg sounden fra det beste i 1980-tallets punk. The Twistaroos har som navnet sier mye av twistkulturen i seg. Og The Yum Yums er et fyrverkeri.

Det er veldig gøy å høre at det går an å ta opp tråden fra fordums storhetsmusikk uten å kopiere, uten å kunne beskyldes for å plagiere.

Menyen på alle de tre albumene er gledelig gjenkjennelig uten at jeg følte jeg hadde hørt det samme ti tusen ganger før. Du greier ikke sitte i ro. Det er masse lyd, men det er ikke bråk. Tonene er rene, og skriket og skrålet fra mye av den mørkere (satan)rocken finnes ikke her. Likevel er det røft. Og det er utrolig fartsfylt uten at det går ut over nærheten til tekster så vel som riff og gitarsoloer.

Dette er utadvendt og overraskende inkluderende rock. Rock som får deg til å smile, rock som får deg veldig, veldig glad.