Det strømmer på med rotekte musikk fra Hallingdal. Forrige overraskelse var Stein Torleif Bjella. Nå er det Tove Bøygard. Vel, helt fersk er hun ikke, siden hun har vært frampå flere ganger før - fra punkbandet Perler for Svin til duoen Bøygard med søster Anita.

Men dette er Toves solodebut. Med oppvekst i Hallingdal, ungdom i USA og voksenliv i Oslo - med politisk aktivitet og arbeid blant stoffmisbrukere - har hun en bred bakgrunn å spille på.

Koblingen til USA og det nære forholdet til hjemgrenda Skrindo er kanskje årsak til at hun bruker folk- og countrymusikken som fundament for tekstene om kjærlighet og savn, politikk og samfunn.

Musikalsk er plata en nytelse, med multigitarist Geir Sundstøl som et av ankerfestene. Felemester Olav Luksengård Mjelva høres også. Vokalen er stilsikker, uten den overdrevne patos som rammer en del av countrymusikken.

Bøygard vil noe med tekstene sine. Det fungerer best der hun skildrer vare følelser som kan være vanskelige å takle, som på «Du skulle visst» og «I slutten ta mai». Tekstene med et samfunnsengasjement blir mer velmente enn vellykkede i denne sammenhengen.

Høydepunktet kommer helt til slutt, den neddempede «Haust, Willie». Høsten og Willie Nelson har vel aldri fått en vakrere hyllest. Her viser Tove Bøygard potensialet også som tekstforfatter.