GDs historie

GD (Gudbrandsdølen Dagningen) har en lang og unik
historie i norsk pressehistorie. Av avisene som ble startet i 1830-årene er det
kun Drammens Tidende og GD som står igjen, med direkte røtter tilbake til
opphavsavisene. GD er i sannhet en smeltedigel av en lang rekke aviser fra 1837
og frem til sammenslåingen av GLT og Dagningen i 1997. Dagens avis er en
politisk uavhengig avis, tuftet på fundamentet av partiorganer fra nær sagt alle
politiske farger; fra den borgerlige, konservative høyresiden, til det radikale
venstre, via bondepartiet og arbeiderbevegelsen. Avisene har huset noen av de
mest markante pressemenn i Norge de siste hundre årene. Alt dette er en del av
det vi nå kjenner som Avishuset GD; et moderne mediehus og en landets største
regionaviser. Her kan du lese et kortfattet sammendrag av historien til
GD.
Utdragene er hentet fra bøkene “I Døgnets Tjeneste I, II
& III”
som er utgitt av GLT/GD og skrevet av tidligere
redaktør Knut Ramberg og journalist Kristian Hosar.

Hans Jensen Selmer. Mannen som startet det hele.

1837
Boktrykker Hans Jensen Selmer flytter til
Lillehammer. Sammen med Ludvig Wiese, som redaktør, starter han opp innlandets
første regionavis; Opplands Tidende.
1839
Wiese er en av ildsjelene for å anskaffe dampsskip,
og drar til England i dette embeds medfør. Hans Jensen Selmer fortsetter å gi ut
avis og redigerer selv produktet – uten særlig glød og hell. I avisen beklager
han selv at kvaliteten på produktet ikke er tilfredsstillende.
1841
Avisen skifter navn til Lillehammer Tilskuer. Sylvester Sivertsson ansettes som redaktør. Sivertsson er
opprinnelig fra Skjåk og regnes i ettertid som en av de store pionérer i norsk
pressehistorie. Hans tid i Lillehammers Tilskuer ble likevel kort, da han
allerede i desember 1842 dro videre til Nordlyset i Trondheim. Hans Jensen
Selmer er atter både boktrykker og noe motvillig redaktør.
1842-1855
Dette er vanskelige år for Hans Jensen Selmer og i
denne perioden er det innom kun to redaktører i kortere perioder. Den første var
Løytnant Dreyer som overtok etter Sivertsson i 1842. Han var i avisen knapt et
år, men satte likevel et visst preg på avisen ved å avpolitisere den. Dette ble
igjen endret da Sakfører Thomesen entret avisen som redaktør i perioden 1849-51.
Thomesen var en “politisk raptus” og ble senere stortingsmann.
1855
Hans Jensen Selmer legger ned Lillehammers Tilskuer
(LT) og overlater arenaen til den nye avisen Kristians Amtstidende (KA). Den nye
avisen ble født i misnøye med LT og en av mennene bak dette prosjektet var Paul
Botten Hansen. Den nye avisen ble lansert med stor optimisme, men møtte store
økonomiske utfordringer og fikk en kort levetid. Av denne avisen finnes det kun
fire bevarte eksemplarer, men det man kan lese av disse er at KA avviker lite
fra LT i form og innhold.
1860
Hans Jensen Selmer starter opp igjen Lillehammers
Tilskuer, dog uten entusiasme. Selmer uttaler at han for fire år siden “trådte
tilbake for større og bedre krefter”, og at Lillehammers Tilskuer kun ville
starte opp igjen dersom Kristians Amtstidende opphørte. Avisen inneholder svært
lite politisk stoff de neste årene, Selmer holder seg til mest kultur og de
store hendelsene. Selmer mener f.eks i 1869 at jernbane i Gudbrandsdalen vil
være håpløst på grunn av naturen. Det gjøres stadige forsøk på å endre format,
abonnementspris og annonsepriser, men Lillehammers Tilskuer sliter i motvind og
Selmer tjener lite penger i hele perioden 1860-75.
Merknad: Tross vanskeligheter med å etablere et solid driftsgrunnlag for avisen på Lillehammer, var siste tredjedel
av 1800 oppgangstider for pressen i Norge. Avisene ble stadig mer politiserte og
vi fikk etterhvert det konservative Aftenposten og Morgenbladet, mens VG og
Dagbladet ble radikalisert. Byen Lillehammer var inne i en positiv vekst og
grunnlaget for avisdrift ble også etterhvert bedre her, men ikke før helt mot
slutten av 1880/-90-tallet.
1875
- en liten revolusjon
Selmer selger trykkeri og avis til Andreas Bye. Bye
er også boktrykker, men er en langt bedre redaktør og skribent. Først mot
slutten av sitt liv ansatte han en medarbeider i avisen. LT går nå inn i de
neste ti årene som ene-avis i distriktet. Bye skaper en liten revolusjon i
produktet både med tekniske og journalistiske forbedringer. Han skiftet ut til
ny jernpresse som kunne ta større formater og forbedret det grafiske arbeidet.
Men: innholdet var viktigst! Bye bygde ut korrespondentnettet i hele dalen,
politikk og møter ble referert, han trykte ”Bygdebrev” om vær og vind, avling,
ulykker og møter. Kulturdekningen ble utvidet. Telegrafen kom til Lillehammer
allerede i 1858, men ble ikke tatt i bruk før Andreas Bye kjøpte LT. Han skulle
ha ferske nyheter – og ga heller ut ekstraavis enn å la nyheter vente! Dette
førte naturlig nok til at opplaget steg og ved nyttår i 1876 var det ikke nok
aviser til alle som ønsket. Samtidig skjer det en økning i annonsemarkedet. Bye
gjør det bra og tjener 2000 kroner i året. Bye var konservativ og LT ble i
ettertid ansett som en Høyreavis. Byes uttalte konservatisme kom etter hvert og
som følge av den politiske polarisering i 1880 årene.
Merknad: 1884-1905 er høyspente år
i norsk historie. Kampen om unionen tiltar,noe som skapte splid både Norge og
Sverige, samt partiene i Norge. Lillehammer fikk etterhvert to aviser med ulikt
syn på konflikten. Tiden frem mot unionsoppløsningen var den tredje bølgen av
avisetableringer.
1886
I 1886 opprettes den første reelle konkurrent til
Lillehammer Tilskuer; Framgang. Avisen ble etablert som et politisk kamporgan
for venstresiden med Christopher Bruun som en av initiativtakerne. Framgang er
ikke en del av det som en gang blir til GD, men det var “skole” for Johan
Filset; sin generasjons mest betydelige pressemann i distriktet, og han skulle
komme til å prege den senere Gudbrandsdølen i 33 år. Andreas Bye trykket
Framgang, men lot ikke det hindre sin oppfatning av produktet: “Avisen burde
ikke hete Framgang, men Bakstrev!”.
Det ble en konkurransesituasjon mellom
de to avisene, men der Framgang stod frem som et politisk virkemiddel var
Lillehammer Tilskuers viktigste mål å være et solid nyhets- og debattavis og
annonseorgan. Framgang forsømte seg lokalt ved å ha ambisjoner om å bli
riksavis.
1887
Framgang slår seg sammen med Husmanden (Sjur Fedje).
Dette var trolig et vellykket fremstøt og i 1889 anskaffet de seg eget
trykkeri.
1891
Johan Filseth kommer i konflikt med Framgangs eier
Christopher Bruun. De er uenige om bladets “ånd og tone”. Filseth er en
tilhenger av det mer radikale venstre og med ulikt syn på hvilket Venstre avisen
skulle stå for endte det med at Filseth sluttet.
1894 Aviseventyret
Gudbrandsdølen etableres. Fra nå blir den lokale
konkurranse merkbart. Avisens redaktør; Johan Filseth, programerklærte en ren
Venstre-ånd. Bjørnson er en sterk medspiller. De neste månedene og årene blir et
rent aviseventyr. Gudbrandsdølen stormet forbi konkurrentene som journalistisk
toneangivende og med størst abonnement- og annonsevolum. Også trykkeriteknisk
utvikling tok den ledelsen. Gudbrandsdølen kom i stort format med fem spalter.
Lillehammer Tilskuer kom ut i fire. Dette gav Gudbrandsdølen et ”lysere”
inntrykk. Avisene kom to dager i uken. Lillehammer Tislkuer la om til 5 spalter
samme år. De neste årene preges av intens kappestrid mellom de to avisene.
1898
Gudbrandsdølen kommer 3 ganger i uken. Lillehammer
Tilskuer følger etter. Gudbrandsdølen er på offensiven, har 2000 abonnement og
er størst, men håper på 3000.
1903
Arne Lunde blir ansatt som redaktør
i Lillehammer Tilskuer. Gudbrandsdølen kjøper en større presse som kan trykke 6
spalter. De trykker nå i 3000 eksemplarer. Lillehammer Tilskuer følger opp; de
kjøper ikke ny presse så de kan trykke samme format; men de benytter smalere
marger og får dermed plass til 5 spalter. Først i 1908 fikk Lillehammer Tilskuer
kjøpt ny presse. Det er nå en langsom utvikling i avisene mot mer typografisk
livlige sider.
1907
Andreas Lunde går bort. Avisen
drives videre av familien de neste to årene.
1908
Sylfest Ørn kjøper Lillehammer Tilskuer for 24 000
kroner. Sylfest er en skarpere polemiker enn Lunde, han kjevler med Filseth og
skaper en engasjert avis som øker i popularitet.
1909
Folkebladet etableres.
Merknad: I årene 1908-14 øker de aller fleste avisene i
landet opplaget, også Lillehammer Tilskuer og Gudbrandsdølen. Lillehammer
Tilskuer henter inn en del av forspranget på Gudbrandsdølen. “Tilskueren” la om
utgivelsesdag (man, ons, fre) – omvendt av Gudbrandsdølen. Perioden er preget av
intens “opplagsstrid” der begge redaktører hevder å være den største avisen. Den
historien ender etterhvert med at Filset tar med seg protokollen til
Sorenskriveren, hvor de offisielle opplagstallene telles opp. Resultatet ble:
Gudbrandsdølen: 3435 abonnenter, Lillehammer Tilskuer: 3400 abonnenter.
1914
Som først i byen kjøper Gudbrandsdølen en
settemaskin (oppfunnet 1885).
1916
Sylfest Ørn dør. Lillehammer Tilskuer går inn i en
periode med mange redaktører, blant annet Harald Torp.
Merknad: I 1920-årene ble de etablerte avisene,
Gudbrandsdølen, Lillehammer Tilskuer, Folkebladet utfordret av nye aviser. Dette
tiåret ble veldig omskiftelig og dramatisk, noe antall aviser som kom – og gikk
- tydelig viser: 1920: 3 aviser. 1924: 5 aviser. 1930: 4 aviser. 1924: 3 aviser.
Dessuten kom en ny konkurrent snikende: radioen.
1923
Lokale bondelagsfolk ivret etter å få etablert sitt
eget blad: Laagen ble grunnlagt. Styreformann i den nye avisen
var Erling Bjørnson, mens en annen av de store avismenn i distriktet gjorde sin
entré som redaktør: Ivar Høvik. Han satt som redaktør av Laagen helt frem til
avisen gikk inn etter krigen (se årene 1940-45). Laagen blir – som første avis i
Lillehammer – en dagsavis. Gudbrandsdølen kaster seg rundt og følger etter i
løpet av 14 dager. I siste del av 20-tallet er det fortrinnsvis Gudbrandsdølen
og Laagen som er de ledende – og konkurrerende aviser.
1924
Dagningen etableres. Dette var et
resultat av to feilslåtte forsøk på å opprette en arbeideravis, blant annet
Gudbrandsdalen Socialdemokrat, som etter hvert tok retning av et rent
kommunistisk organ.
1927
Johan Filseth dør, og med det faller “veggen” ut av
Gudbrandsdølen. Julius Sundsvik overtar som redaktør.
Note
Lillehammerpressen i disse årene er et ekstremt
eksempel på det partipolitiske pressemønster, men det er ikke rom for 5 aviser.
i 1930-årene kom tilbakeslaget.
1930
Hans P. Lødrup kjøper både
Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer – og slår dem sammen til én avis. I denne
forbindelse kjøper han inn den første moderne pressen;
flattrykksrotasjon. Men Lødrup moderniserer ikke bare det
tekniske utstyret, han etablerer også et godt korrespondentnett i dalen og ga
Gudbrandsdølen et godt fotfeste også utenfor bykjernen i Lillehammer. Lødrup vil
også for alltid bli stående som den som innførte “nyhetsstoffet” i de lokale
avisene og det ble slutt på “langhalmen”. Lødrup tok med både lokale og
internasjonale nyheter i avisen.
1934
Folkebladet går inn.
1938
Åtte år etter at Filseth moderniserte
Gudbrandsdølens trykkpresse følger Laagen etter, og kjøper inn
en Duplex flattrykksrotasjonspresse.
Krigsårene
1940-45
Den lokalavisen som først blir rammet av krigen er
Dagningen, som tidlig blir stanset og fullstendig avviklet. Pressen demonteres
og selges av tyskerne til utlandet, trolig Sveits og Sverige. Gudbrandsdølen og
Laagen utgis det meste av okkupasjonstiden under tysk kontroll og sensur. Laagen
utgis under hele krigen, mens Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer stoppes i
1944. Laagens redaktør Ivar Høvik meldte seg inn i Nasjonal Samling og straks
etter tyskernes kapitulasjon ble avisen stoppet av motstandsbevegelsen. Selv om
både G/LT og Laagen ble utgitt under krigen – og da følgelig med tysk propaganda
i begge aviser – var det først og fremst Laagen som måtte bære stempelet som
“tyskeravis” når krigen tok slutt. I ettertid kan man nok se dette litt mer
nyansert, og Ivar Høviks medlemskap i NS var nok mer et utslag av et forsøk på å
beskytte avisen enn politisk overbevisning. Det var adskillig aktivitet i
Laagen-huset (samme bygning som dagens GD i Jernbanegaten) som forsvarer dette
synspunktet; Redaktør Høvik hadde i kraft av sin stilling en radio på sitt
kontor, og det var neppe tilfeldig at han svært ofte gikk fra sitt kontor- ulåst
- på samme tidspunkt som det ble sendt nyheter fra London. Avisen bidro også med
en dekkhistorie for en motstandsmann fra Ringebu som kjente at nettet begynte å
snøre seg sammen og fant det best å gå under jorden en periode. Han iscenesatte
sin egen forsvinning inne på fjellet og avisen bidro med oppslag om at mannen
var savnet, at leteaksjonene var mislykket og at han var antatt omkommet. I
virkeligheten levde motstandsmannen i beste velgående og hadde kommet seg unna
distriktet. I loftet i Jernbaneg. 13 foregikk det også illegal aktivitet.
Laagens kontordame Solveig Engh hadde hybel på loftet over avisens redaksjon, og
her renskrev hun manuskript for illegale aviser. Etter krigen ble da Laagen
stoppet og etthvert forsøk på å starte opp igjen en av distriktets eldste
aviser, og bondepartiets eget organ, ble bryskt forhindret av
motstandsbevegelsen. Laagen ble aldri mer utgitt. Høvik forlot sin post etter 22
år som redaktør i hele Laagens levetid. Hans P. Lødrup var redaktør i G/LT helt
til den ble stoppet i 1944, og naturlig nok var også denne avisen preget av
tyskernes sensur og propaganda, men Lødrup kunne aldri mistenkes for å løpe
Tysklands ærend. Han beveget seg flere ganger på grensen av hva tyskerne
aksepterte.
1945
Dagningen stod på bar bakke, G/LT var stoppet men
hadde både presse og redaksjon intakt, Laagen ble stoppet av motstandsbevegelsen
og var ute for godt. I noen hektiske maidager gikk man sammen om en samleavis;
Fellesavisen. Deretter tok Lødrup kontroll over restene av
Laagen og innlemmet det tekniske utstyret og lokalene i sitt avishus. Han leide
ut Lillehammer Tilskuers presse til Dagningen og i løpet av sommeren var også
denne avisen i gang igjen. I løpet av året trekker Lødrup seg ut av avisdriften.
Både han og hans avishus hadde overlevd krigen, og han etterlot seg et sterkt
avishus som skulle prege distriktet hele etterkrigstiden og helt inn i våre
dager.
1954
Knut Ramberg ansettes som
sjefredaktør i Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer. Han er meget bevisst på å
styrke tilliten blant leserne og er ikke politisk forpliktet. Ramberg var et
“politisk ubeskrevet blad” og muliggjorde for ham å holde en mer objektiv linje.
Dette var slett ikke vanlig i pressen på denne tiden, men for Ramberg og G/LT
var det en fordel. Ramberg er i ettertid regnet som en av de “tre store” i den
lokale pressehistorie, sammen med Filseth og Lødrup. Knut Ramberg var en
glitrende skribent, særlig god på reisereportasjer, han hadde flere ledende
roller i pressens organisasjoner og han var kåsør i NRK, foredragsholder og
forfatter. Som veileder og mentor var hans ordtak; “Ring meg nårsomhelst,
hvorsomhelst om hvasomhelst!”
1950-60
Dette var år preget av en positiv utvikling, med et
godt samarbeid mellom AS Bøndernes Blad og Lillehammer Tilskuer. I 1955 stod
G/LTs nye bygg i Jernbanegaten ferdig og tatt i bruk, og det ble i denne
perioden også bygget leilighetsbygg til ansatte i Olsen Bergsgate 28, på Busmoen
i Lillehammer. Disse særpregede murhusene står der den dag i dag, men er ikke
lenger i avishusets eie.
1966
Synnøve Slette, fra Heidal, ble den
første kvinnen som ble ansatt i Gudbrandsdølen og Lillehammer Tilskuer.
1974
Gjennom en leieavtale med Fylkesskattesjefen ble en
utbygging av GLT-huset muliggjort. Den nye fløyen sørover stod ferdig 1974.
1983
Et økonomisk merkeår, med et svært godt resultat;
avisen går 3,5 millioner i overskudd.
1984
Fra overskudd til baksmell. Året etter det
historiske overskuddet går GLT på et underskudd på 1,5 millioner. Dette kunne
tilskrives problemer med ny presse, høyt sidetall og lav annonseprosent i
forhold til sideantall. Avisen dristet seg likevel til å skifte ham dette året
og stod frem med ny design; 48 sider i svart/hvitt og fine farger. Dette skapte
- som seg hør og bør – leserstorm, men denne roet seg relativt raskt. AS
Gudbrandsdølen opprettes og AS Bønernes blad blir historie). Nils E. Øy
blir ny sjefredaktør.
1991
Asbjørn Ringen tar over som
administrerende direktør og ansvarlig redaktør i GLT. Dette året preges også av
et forsøk på sammenslåing med Dagningen, noe som mislyktes, men det dannet
grunnlaget for det som skjedde i 1997. 1991 er også et tøft år i avisen og 25
personer sies opp. Dette var den tøffeste nedbemanningen i avisen frem til
finanskrisen i 2009.
1997
Avishistorie skapes
Gudbrandsdølen/Lillehammer Tilskuer og
Dagningen slås sammen.
Dette var et unikt samarbeid i norsk
pressehistorie og kan med rette kalles en smeltedigel. Asbjørn Ringen fikk
jobben som Administrerende direktør og Kristian Skullerud ble ansvarlig
redaktør. Gudbrandsdølen Dagningen innførte med dette en to-ledermodell hvor
adminsitrerende direktør og ansvarlig redaktør er likestilte ledere innen hvert
sitt fagområde.
2006
Bjørn Larsen
tar over som
Administrerende direktør i GD etter Asbjørn Ringen. Bjørn Larsen hadde vært
styremedlem i GD siden 1997 og var A-pressens mann i prosessen med
sammenslåingen.
2008
GD får ny ansiktsløftning, med ny design, layout og
ny logo.
2009
Finanskrisen rammer også pressenorge, og GD merker
dette i form av svikt i annonseinntekter. 2009/2010 blir derfor år med store
omstillingsprosesser i GD.
Jon Kristiansen ansettes som ny administrerende direktør.
2010
GD erobrer for alvor en ny nyhetskanal; internett. I
2009 lå GD.no på 4. plass når det gjaldt leserdekning i distriktet vårt for
nettaviser. I 2010 viser en undersøkelse fra Norsk Gallup at GD.no i vår region
har 32% leserdekning – bare slått av VG med 47%.