Hun havnet på ei seter på Fåvang vestside og forelsket seg i bonden.

- Da jeg var i Fåvang første gang , kom det en bonde kjørende i traktoren sin. Han stoppet foran Coopen, steg ut i støvler som gikk opp til knærne og trasket inn i butikken. Da tenkte jeg: «Wow, her er jeg kommet til rett plass, her er det vettuge folk», sier Maria Tschimben og ler så det klinger mellom selet og hønsehuset på Veslesetra i Fåvang vest.

Jakthunden Cæsar ligger langflat i sola, hønene har kapitulert inne i hønsehuset, grisen Kjellaug har gjemt seg under fôrtrauet og geitene tygger drøv oppe i den svale skogen over setra.

Men varmen legger ingen demper på energien til Maria, eller Maja som hun liker å bli kalt. Hun spretter inn og ut av selet for å dekke bordet i setersolveggen. Hun disker opp nystekt, hjemmebakt brød, nykinnet geitost etter spansk oppskrift, røkt hjorte- og reinsdyrkjøtt, friske spinatblader fra egen kjøkkenhage og «honning» laget av grantreskudd.

- Drømmen har alltid vært å være gårdbruker. Jeg ville gjøre virkelige ting. Du får en egen forståelse for ting ved å lage dem selv, sier hun.

Hun er selvlært, for budeie på Veslesetra var ikke akkurat en del av oppveksten i Eppan i den tyskspråklige delen av Nord-Italia. Hun studerte gammelgresk og latin og utdannet seg til lærer i den videregående skolen. Men noe rutineliv ville hun ikke vite noe av. Derfor dro hun ut i Europa for å jobbe på økologiske gårdsbruk.

- I begynnelsen var det veldig hardt å jobbe på gård. Jeg kom rett fra universitetet, og oppdaget snart at jeg ikke kunne noen ting for å kunne livnære meg av naturen.

Men hun lærte fort, og for tre år siden søkte hun seg til det norske setereventyret.

- Jeg hadde hørt at Norge skulle ha en rik seterkultur. Jeg søkte på «jobb og geit» på Google og fant fram til nettsidene til «Norsk seterkultur».

Slik ble Maria budeie på en støl på Veslesetra på Fåvang. Hennes blide åsyn og livsglede hadde nok festet seg hos bonden sjøl. For da sommeren var over, kom han med en rosebukett og et reinsdyrhjerte og lurte på om hun ville bli.

Det ville Maja.

Nå er hun gårdskone nede på Vårheim, og har fått anlagt en 140 kvadratmeter stor kjøkkenhage og et høyreist drivhus i solveggen ved geitefjøset. Her dyrker hun til sjølberging for seg og forloveden, og eksperimenterer med høydeskeptiske vekster som morelltre.

- Hun har mye energi og tiltakslyst, og har fått til mye, sier forlovede og bonde Engebret Pallsveen (32).

- Ja, men uten deg hadde det jo ikke gått. Du har jo bygget drivhuset, sier Maja og smiler opp mot mannen sin.

- Jeg holder meg nå til det tekniske, kommer det humrende fra ham.

Sommeren tilbringer begge på setra, hvor den tysk-italienske bakgrunnen hennes gjør utslag i både mat og dyrenavn. Hun har prøvd seg på klassikere som mozzarella og parmesan.

- Smakte det?

- Njah, dæ va nå etan, klinker hun til på rotekte døl.

I fjøset breker Tupfti, Bettina, Wolki og Samptknöpfel.

- Alle har sin egen karakter. Noen er sjef, og er mer «tata, nå kjæm e», mens Bettina for eksempel, er litt mer fin på det. Jeg synes geiter er så koselige. Kyr er altfor store og langsomme. Det er en helt annen stemning i et geitefjøs enn i et kufjøs. Det er mer liv med geitene, de spretter av gårde, vet du. Det jeg liker best, er at de er så sta. De vet hva de vil og ikke vil, sier hun, og slenger enda ei latterkule utover seterheiene.

To jenter fra Sveits og Tyskland hjelper til i sommer. De har kommet til seters gjennom WWOOF (Willing Workers on Organic Farms), en organisasjon som formidler frivillige hjelpere til økologiske bondegårder.

- Det er koselig å få inn ungdom som vil jobbe med landbruk. Siden vi ikke kan reise så mye når vi er bønder sjøl, er det så artig når de forteller om verden. På den måten reiser vi litt vi også, sier Maja.

- Det er hardt arbeid, forteller Mannela Schmid (24) fra Sveits, som er sekretærutdannet.

- Men du ser resultatet av hva du gjør, og det gjør man ikke i en kontorjobb.

- Jeg får roen her og kan nyte livet. Men det er litt ensomt, så å være her i mange måneder ville nok blitt litt vanskelig, sier tyske Jana Borchers (24).

- Du må like et enkelt liv og å stå opp tidlig, sier Maja, og fortsetter:

- Her er verken strøm eller vann, men jeg liker det. Jeg samler urter, går med geitene og nyter stillheten. Rundt midnatt hører jeg bjella til bjellegeita. Da går jeg ut på trammen og ser geitene komme i flokk ned fra skogen. Åh, det er så fint, sier hun og sukker fornøyd.