Det er midnatt og stjerneklart over Lomsbygda. I Lia er det mørkt i de fleste ruter.

På Liaskulen strekker en mørklugga kar på skrotten før han forlater sofaputene og går på badet for å kjemme ned sovesveisen og gni søvnen ut av ansiktet.

Søvnig spenner han på seg skoene, kysser kona god natt og hustrer seg ut utgangsdøra.

For bakeren i Lom er det nå arbeidsdagen begynner.

I natt er det ingen kø foran brødhyllene. Det sitter ingen gjester og gomler 170 grams hveteboller ved bordene. Det surrer ikke av stemmer i serveringsdelen. Buldringen fra Prestfossen har kun selskap av en søvnig, listepopspillende tivoliradio og Morten Schakenda selv, samt en bakende hollender med glade øyne og hurtige hender.

Det har gått fire år siden Morten Schakenda åpnet dørene til Bakeriet i Lom.

Men hvordan havnet han her? I følge bakeren selv - som en konsekvens av en rekke heldige tilfeldigheter. Kona og han hadde lekt med tanken om å flytte fra byen. På et besøk i Lom så han Prestfossen, tomta og mulighetene. Hva som fikk han til å marsjere rett opp til næringssjefen, har han ikke svar på den dag i dag. Men han gjorde det.

Åpningsdagen var bakeriet teknisk konkurs. Men køen av kunder var lang. Veldig lang. Og den har ikke blitt kortere.

Senere har det vært flere av dem som har ønsket å ta del i bakereventyret og få Bakeriet i Lom til å åpne i flere byer og tettsteder.

Hittil har bakeren sagt konsekvent nei, selv om han erkjenner at et bakeri i Lillehammer ville gått så det grein. Schakenda har ikke lyst til å starte et prosjekt han ikke klarer å følge tett opp.

- Litt av suksessfaktoren til Bakeriet i Lom er at vi driver utradisjonelt. Vi har alltid åpent. Her får folk alltid kaffe om de stikker innom, om det så er midt på natta. Dessuten er folk så vant til å se meg her at de forventer at jeg alltid er på jobb. Jeg er glad i mennesker og liker å bli kjent med dem. I dag som folk har så dårlig tid, er vi ikke vant til at folk bryr seg. Folk gjennomskuer deg om du bare tørrsnakker med dem uten å lytte. Men om folk føler seg velkomne, merker at de blir husket - da har du en kunde for livet.

250 kilo med deig står til heving på benkene, klare til å eltes ut og bli til brødene som får folk til å komme langvegsfra for å fylle opp bilene med.

Den brente, litt tungsvidde lukten fra steinovnene bærer løfter om gylne, bugnende bakverk.

Det er en rolig tirsdagnatt i Lom. Ingen nattbussreisende sover på sofaen. Ingen busser står utenfor kirken og spyr ut horder med godt voksne turister med fotoapparat i snor rundt halsen og kontanter på baklomma.

Det er noe eget med å jobbe om natta. Noe med stillheten, ensomheten, mørket utenfor og det skarpe arbeidslyset inne. Tankene flyter raskere, mer ukontrollert, lever sitt eget liv.

Over bakstbenken løser Morten Schakenda både små og store verdensproblemer mens nevene jobber. Tankene flyr også i kveld, selv med skravlete journalister hengende halvt i svime over benken.

- Før jobbet jeg mye alene. Jeg likte det. Nå er vi som regel flere her hele tiden. Om jeg har dårlig samvittighet noen gang for at jeg jobber så mye? Ikke så mye i forhold til barna, men jeg tenker mer på Jeanette og at hun må ta en urimelig stor del av støyten. Men for meg er det ikke noe alternativ. Jeg er glad i å jobbe. Jeg trives med det. Om jeg ikke skal drive på det nivået jeg gjør i dag og gjøre alt skikkelig, kunne jeg like gjerne kjørt buss. Jeg vil heller være dedikert til det jeg driver med enn å våkne en dag og tenke; Hva skjedde? Hvor ble de siste 20 årene egentlig av?

Det har ikke blitt mer enn et par timers søvn på Morten Schakenda denne natta.

Søvn er ikke det han fyller det meste av døgnet med. Om sommeren blir det fort ikke mer enn et par-tre timer på øyet.

Før pleide bakeren å si til folk når de spurte at han sover i januar.

Nå er det ikke slik lenger. I januar er mye av arbeidsstaben redusert. Da trengs Morten på jobb, både natt og dag. Kona Jeanette og trekløveret Sebastian, Lilli og Axel Antonius er vant til at pappa kan sovne når som helst, hvor som helst.

Det er sjelden, men en gang i blant må bakeren slenge seg nedpå også når han er på jobb.

En gang sovnet han på melrommet. Selv ikke da møllerfolket kom og slapp ned tohundrekilos sekker med mel ved siden av ham, våknet han.

I natt har det ikke blitt mer enn et par timers søvn verken på han eller hans hollandske hjelper. Praten består av korte beskjeder, diskusjoner og halvtrøtte smil over melskyene.

Den hvitkledde sunnmøringen med det godslige smilet ser ut som akkurat det han er, der han står bøyd over benken og gir mel, vann, salt og gjær liv. En baker. Men mens folk flest har mer enn nok med å få hverdagskabalen til å gå opp, virker Morten Schakenda nærmest utømmelig i sin kreativitet og arbeidskapasitet. Ikke sover`n. Ikke spiser`n alltid så vettugt heller. Men han baker, skaper og utvikler.

I natt er det flere prosjekter som surrer i bakhodet på han, til tross for at han har lovet kona prosjektstopp en stund. Liaskulen har fått nytt liv, ikke bare ved at en familie på fem har flyttet inn. På nyåret skal skolen fylles av konserter med store musikere, lover bakeren. Første konsert er i februar, da med Leif Ove Andsnes bak flygelet. I disse dager er Schakenda aktuell med boka «Om boller brød og tilfeldigheter fra bakeriet i Lom», en bok full av små historier og ikke minst oppskriftene på alle bakerens herligheter.

Men er ikke bakeren redd for at lomværene vil ta deigen i egne hender og starte storproduksjon på sitt eget kjøkken?

Bakeren bare smiler til det spørsmålet.

- Nei. Det er jeg ikke redd for. Oppskriftene mine er ingen hemmeligheter. Jeg deler de gjerne.

Natta går mot dag i Lom. Mørket avtar og Fossbergom farges i blålig, iskaldt morgenlys. Sola kryper nedover Lomseggen, ned til frosne lomværer som vet vel at sola snart vil forsvinne for vinteren.

På Bakeriet i Lom har rommene blitt fylt av den varme, pirrende lukta du bare finner på bakeriene. Hyllene og kurvene er fylt opp med nystekt brød, boller, wienerbrød, hveteboller og alskens knask man tenker man bør holde seg for hard til å sette tennene i, men som man simpelthen ikke kan la være når lukten først har funnet vegen til neseborene.

Det skal ennå gå noen timer før Morten Schakenda drar hjem til Lia for å unne seg noen timer som familiefar og ektemann.

Og det skal gå enda lenger før han drar fra Lom.

- Det er bare å bestille plass på kirkegården med en gang. Vi har kommet til Lom for å bli.

@By-line:

@Tekst:

@By-line: